Petroleumsfondet (eller ”Statens pensjonsfond – utland” som det offisielt nå heter) er nå på rundt 2300 milliarder kroner og har med de høye oljeprisene økt voldsomt i flere år. Fondet er nå ett av verdens største ”pensjonsfond”, og er i ferd med å markere Norge som en av verdens store netto fordringshavere.

Et hovedargument for etableringen av Petroleumsfondet var å skille en sterkt variabel inntjening av oljepenger og en mer stabil bruk av dem. Fondet, den senere ”handlingsregelen” og pensjonsdefinering av (deler av) fondet, skal hindre løpende bruk av formue.

Petroleumsfondet er en fornuftig og viktig konstruksjon som så langt har forbygget ”Hollandsk syke” i Norge. Med dette har vi unngått de problemene Nederland fikk som følge av innenlandsk bruk av petroleumsinntekter på 1970-tallet. Dette ville innebært overoppheting av økonomien med sterk prisstigning, lønnsvekst og økning av velferdsgoder uten grunnlag i innelandsk produksjon, men i den merinntekt petroleumsvirksomheten gir. Det synes å være bred politisk enighet om at det er viktig å unngå ”Hollandsk syke” i Norge, selv om det er uenighet om hvilke konkrete tiltak økonomien alt i alt tåler.

Med olje- og gassinntektene har vi i dag verdens per capita rikeste statlige sektor. Mens andre land sliter med budsjettbalanse og gjeld, har den norske staten store overskudd og en stadig større formue i internasjonale aksjer og obligasjoner.

Disse verdipapirene er imidlertid ikke risikofrie og særlig på lang sikt avhenger de av at det internasjonale systemet og reguleringer fungerer, jfr dagens finansielle krise. Et annet forhold er om det er sunt for et land at det baserer en vesentlig del av framtidig forbruk på å være rentenist på andre lands økonomiske aktivitet.

En annen viktig måte et land kan spare på over tid er gjennom å bygge produksjonsliv og realøkonomi. Bygging av infrastruktur som veger, jernbane, havner, bredbånd, forskning, utdanning og kultur er eksempler på offentlige tiltak som er lovlige i forhold til EU- og WTO-regler.

Om staten skulle forsere slike investeringer vil generelt økte offentlige utgifter måtte ha en motsats i redusert privat forbruk, med mindre det er ledig kapasitet i økonomien. Vanligvis vil dette skje gjennom samtidig økte skatter. For mange virksomheter kan imidlertid bedre infrastruktur være viktigere enn for eksempel skattelette, ikke minst regionalt.

Samtidig er det slik at offentlige utgifter virker ulikt i økonomien ettersom hvor store ringvirkninger de har. Har et tiltak et stort importinnhold vil ringvirkningene være mindre enn om mye varer og tjenester etterspørres nasjonalt, evt i relevante regioner eller sektorer. Økt import av billige varer fra Kina og arbeidskraft fra Polen har slik gitt mer handlefrihet i økonomien.

Eksempler på investeringer som vil ha lav inflasjonsdrivende kraft er innkjøp av utstyr fra andre land til skoler og sykehus, og tidsbegrenset import av arbeidskraft og andre varer og tjenester ifb med store byggeprosjekter. Den makroøkonomiske effekten er avhengig av hvor mye etterspørsel aktiviteten genererer og importinnholdet i denne, umiddelbart og over tid.

I den eksepsjonelle situasjonen som suksessen fra oljevirksomheten har brakt oss inn i har vi liten debatt om hvilke muligheter de store inntektene positivt gir oss til å utvikle og forme samfunnet på sikt. Sett utenfra er Norge i en svært gunstig posisjon. Norge bør som petroleumsland ha unike muligheter til å skape bedre og mer velferd, høyere kompetanse i befolkningen, nye levedyktige næringer, og til å bevare og utvikle vår kulturelle egenart.

Det må fortsatt sørges for at oljeinntektene ikke ødelegger økonomien og skaper ”Hollandsk syke”, eller at vi forbruker formue i for stor grad. Debatten om innenlandsk bruk av oljeinntekter (valutainntekter) til forsering av infrastrukturbygging som en diversifisering av landets investerings- og sparingsstrategi må samtidig forventes å bli stadig viktigere.