1. Situasjon
Sektorens betydning i norsk økonomi
Petroleumssektoren representerer en formidabel konsentrasjon av kapital og ressurser i norsk økonomi og samfunnsliv. Enkelt sagt varierer størrelsen på sektoren med produksjonsvolum på lang sikt og oljeprisen på kort sikt. Eierinntekter, skatter og avgifter (statens netto kontantstrøm) utgjør en andel på mellom 10 og 50 prosent av statens samlede inntekter. Petroleumseksporten varierer mellom 30 og 50 prosent av samlet eksport og 40-60 prosent av vareeksporten. Produksjonsverdien utgjør 10-25 prosent av brutto nasjonalprodukt, avhengig av hvordan oljeprisen varierer. Oslo Børs regnes for å være svært følsom overfor lønnsomheten i petroleumsindustrien.

Petroleumssektoren er sterkt kapital- og lite arbeidsintensiv. Investeringer på 50-100 milliarder kroner årlig gjør at den dominerer den langsiktige plasseringen av industriell realkapital. Mens den tar 30-40 % av de samlede investeringene i landet, er den direkte sysselsettingen på bare rundt 1 %. Tar en med direkte og avledede leveranser til sektoren omfatter sysselsettingen 3-4 % av arbeidsstokken.

Statlig dominans
Den norske staten er den dominerende aktøren i petroleumssektoren. Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), som nå forvaltes av helstatlige Petoro, er alene vurdert å være verdt omtrent det samme som alle selskaper på Oslo Børs. Gjennom Petoro, Statoil og Norsk Hydro kontrollerer Staten omtrent 80 prosent av den samlede petroleumsproduksjonen. Eierandelene i selskapene, sammen med skattesystemet (50% særskatt i tillegg til ordinære 28%), royalties m.v. gjør Staten til den store ’kapitalisten’ på sokkelen

Størstedelen av sparingen i landet foretas av Staten gjennom Petroleumsfondet (nå: Statens pensjonsfond - utland). Statens netto kontantstrøm fra petroleumssektoren var i 2005 på 220 milliarder mens avkastningen på fondet i norsk valuta var på 163 milliarder kroner. Staten brukte rundt 50 milliarder ”oljepenger” i 2005 , noe som innebærer at fondet bare på dette ene året vokste med rundt 330 milliarder kroner. Fondet var ved årsskiftet 2005/06 akkumulert til 1400 milliarder kroner. Allerede i 2010 kan det være verdt det dobbelte av Norges årlige BNP, om olje- og gassprisene holder seg rimelig høye, avkastningen på utenlandsinvesteringene er brukbare og fondet ikke brukes hjemme i for sterk grad. Fondet er nå ett av verdens største ”pensjonsfond”.

Petroleumsfondet forebygger ”Hollandsk syke”
Et hovedargument for etableringen av Petroleumsfondet er å skille i tid en sterkt variabel inntjening av oljepenger og en mer stabil bruk av dem. Petroleumsfondet, den senere ”handlingsregelen” og pensjonsdefinering av (deler av) fondet, skal hindre løpende bruk av formue. Oljefondet er en fornuftig og viktig konstruksjon som så langt har forbygget ”Hollandsk syke” i Norge.

Makroøkonomisk har fondet og de store inntektene brakt oss i en særstilling blant vestlige land. Sett utenfra er Norge i en svært gunstig posisjon. Vi har verdens per capita rikeste statlige sektor. Mens andre land sliter med budsjettbalanse og gjeld, har den norske staten store overskudd og en stadig større formue i internasjonale aksjer og obligasjoner. Fondet er i ferd med å markere oss som en av verdens store netto fordringshavere.

Noen skyer er det på himmelen. Det er grenser for hvor mye det er fornuftig å investere i utenlandske finansielle fordringer. Sårbarheten til disse investeringene er lite diskutert. Internasjonale investeringer er ikke risikofrie, og avhenger blant annet av konjunkturer, tilpasninger i det internasjonale finanssystem, internasjonale og regionale økonomiske og finansielle (system)kriser osv. Fondets størrelse kan på sikt også representere en demokratiutfordring i et lite og åpent samfunn som det norske.

Det er ikke overraskende at det er et økende press for å kombinere fondsoppbygging med moderat bruk av pengene. En situasjon med varig overskudd på kapital, konsentrert på statlige hender, og en sterk velferdsideologi som ramme for politisk rivalisering mellom partiene, skaper store politiske utfordringer. Norge har da også mange uløste oppgaver, der mange vil si at land uten oljepenger har løst tilsvarende utfordringer bedre.

2. Visjon
Easy come – easy go
I den eksepsjonelle situasjonen som oljevirksomheten har brakt oss inn i har vi nesten ingen debatt om hvilke muligheter de store inntektene kan gi oss til å utvikle og forme samfunnet på sikt. Norge bør som petroleumsland ha unike muligheter til å skape bedre og mer velferd, høyere kompetanse i befolkningen, nye levedyktige næringer, og til å bevare og utvikle vår kulturelle og sosiale egenart. Hva vil skje med vår moral og egenart om ikke bare vi som pensjonister, men også våre barn, i hovedsak skal leve av oppsamlet formue? Først når vi har funnet løsninger på hvordan pengene skal brukes til samfunnsmessige utviklingsformål vil vi varig ha redusert den potensielle sårbarheten av oljeinntektenes og oljefondets utvikling på norsk økonomi.

Norsk eksport er råvarebasert
Norge har en struktur på sin eksport som på mange vis ligner mer på utviklingsland enn på typiske industriland. Fisk og trelast dominerte i det nittende århundret og fram til første verdenskrig. Utover i det tyvende århundret har eksporten forblitt preget av råvarer og lite bearbeidede varer. Skipsfarten og smelteverksindustrien, og senere olje- og gasseksporten, har kommet inn som dominerende enkeltsektorer. Petroleumssektoren har imidlertid, selv om produktene er råvarer, en betydelig kompetanse som har utviklet seg til å nå et høyt internasjonalt nivå med betydelig selvstendig eksportpotensial.

Eksporten av industrivarer fra Norge (i statistikken ofte kalt ”tradisjonelle varer”) er preget av varer med liten bearbeidingsgrad. Fisk og fiskeprodukter er den største enkeltgruppen, ellers veier metaller, mineraloljeprodukter, papir og papp tungt. Eksport av varer med høyere sluttproduktkarakter, som maskiner, apparater, teleutstyr og tjenester o.a.. er det relativt sett mindre av. Det er disse produktene som vokser mest for andre land med sterk vekst og velferd. Dette gjelder både resten av OECD-området og vekstøkonomiene i Asia.

Visjon og handling
Hovedproblemet nå er ikke bare at Norge er under press utenfra, men like mye fraværet av en sterk og samlende visjon for utviklingen av norsk økonomi og samfunn som kan forene handlefrihet med handlekraft. En omforent visjon må følges opp av en langsiktig nasjonal strategi, der nasjonen sikres petroleumsinntektene overfor så forskjelligartede interessenter og forhold som andre lands handlinger, at inntektene ikke brukes i et slikt omfang at de truer den makroøkonomiske balansen, at ikke særgrupper innen eller utenfor landet lovlig eller ulovlig får hånd om store deler av inntektene. Samtidig bør inntektene brukes til langsiktig oppbygging av alternative verdiskapende sektorer, trygghet, kultur, helse, velferd, forskning og utvikling.

Vi kan vanskelig kopiere direkte verken visjonen eller politikken fra andre land vi ellers liker å sammenlikne oss med. Vi må forme den ut fra vårt ensomme ståsted som en betydelig europeisk petroleumsnasjon som er en småstat i de fleste andre sammenhenger.

Statlige tiltak for økt verdiskapning og velferd
Staten, og den offentlige sektor for øvrig, bør og kan ikke lenger, mye på grunn av internasjonalt regelverk som i EU og WTO, rette næringstiltak mot spesifikke bedrifter (og bransjer). Tiltakene må i direkte forstand være næringsnøytral. ”Næringsnøytralitet” betyr imidlertid ikke at politikken er bundet til å være sysselsettings-, regional- eller verdiskapningsnøytral. Infrastruktur som veger, jernbane, havner, bredbånd, forskning, utdanning og kultur er eksempler på tiltak som vil hjelpe den langsiktige verdiskapningen nasjonalt og i de områdene der de kommer, og som er lovlig i forhold til EU og WTO-regler. Statlige, og statsinfluerte, virksomheter kan også ta investeringsbeslutninger som har samfunnsøkonomiske positive virkninger, og  som kanskje ville være noe annerledes enn om en (rent) privat bedrift hadde foretatt dem.

3. Penger til infrastruktur og næringsutvikling
Oljefondet bidrar til å redusere Norges følsomhet overfor svingninger i oljeinntektene. I det inntektene ikke løpende veksles om til norske kroner, svekkes også deres betydning for kursen på norske kroner. Det synes å være tverrpolitisk enighet om at petroleumsinntektene ikke bør brukes innenlandsk utover det nivå som den makroøkonomiske balansen tilsier. Det kan være uenighet om hvordan dette skal defineres og forstås. Det synes å være bred politisk enighet om at det er viktig å unngå ”Hollandsk syke” i Norge. Til tross for at fondet er i ferd med å bli svært stort, kan det også fort minske om det blir brukt uhemmet.

For å klargjøre konsekvenser av økt offentlig bruk av penger til infrastruktur og næringsutvikling, er utgangpunktet i diskusjonen nedenfor er at det allerede er full sysselsetting og stabil prisstiging på et ønsket nivå. Den aggregerte etterspørselen er tilpasset det aggregerte tilbudet på et omforent ”riktig” nivå for den naturlige arbeidsløsheten. Det er et antatt omforent eksogent mål at  størrelsene på arbeidsløshet og prisstigning skal søkes opprettholdt.

• Generelt vil økte offentlige utgifter måtte ha en motsats i redusert privat forbruk. Vanligvis vil dette skje gjennom samtidig økte skatter. Generelt vil en slik endring i sammensetning av forbruket innebære at skattene må øke mer enn de offentlige utgiftene, all den tid privat sektor sparer noe av sin inntekt. Det er ikke opplagt enkelt å komme fram til nøyaktige tall som entydig er de eneste riktige for å gi ønsket balanse i økonomien, selv om det til tider fremstilles slik at noen få millioners endring i et budsjett kan være avgjørende. Valget om fordeling mellom offentlig og privat forbruk er for øvrig langt på veg politisk.

• Offentlige utgifter virker ulikt i økonomien ettersom hvor store multiplikatorvirkninger de har. Har et tiltak et stort importinnhold vil ringvirkningene være mindre enn om mye varer og tjenester etterspørres nasjonalt. Økt import av varer fra Kina og arbeidskraft fra Polen, gir slik mer handlefrihet i økonomien. Med økt import av produkter og produksjonsfaktorer vil virkningen av hver krone brukt i økonomien være mindre enn før det felles arbeidsmarkedet med de østeuropeiske landene og Kinas medlemskap i WTO ble etablert for få år siden.

Balansen i økonomien bestemmes avhengig av innretningen på bruken av pengene. Utgiftssiden i statsbudsjettet kan dermed også variere, ettersom hvilke direkte virkninger og multiplikatorvirkninger pengebruken har. Eksempler på investeringer som vil ha lav inflasjonsdrivende kraft kan være innkjøp av utstyr fra andre land til skoler og sykehus, samt tidsbegrenset import av arbeidskraft ifb med store byggeprosjekter.

Kuwait er et eksempel på et land, som vi som regel ikke ønsker å sammenlikne oss systemmessig med, men som til fulle har utnyttet fordelen med å importere tidsbegrenset arbeidskraft. Over halvparten av befolkningen i landet er gjestearbeidere som må reise ut når de er 44 år. Mesteparten av inntekten sender de til hjemlandet (hovedsakelig asiatiske land), og skaper dermed lite press i kuwaitisk økonomi.

Eksempler på pengebruk som vil ha større multiplikatorvirkninger er offentlige ansettelser for eksempel i helse- og sosialsektoren, med mindre det samtidig kan frigjøres arbeidskraft som i dag ikke er aktiv (for eksempel hjemmeværende kvinner og menn). Også her vil imidlertid import av arbeidskraft kunne være en mulighet, der disse arbeidernes pengebruk i Norge ganske sikkert vil være mindre enn for nordmenn med inntekter her. Effekten er også  - som for investeringssiden - avhengig av hvor mye etterspørsel aktiviteten av ansettelsene genererer og importinnholdet i denne.

• Virkningene av økt offentlig pengebruk vil over tid avhenge av hvordan den binder utgifter i framtida. Permanent økt offentlig forbruk (som flere offentlige ansatte) binder senere etterspørselvirkninger sterkere enn investeringer som kan være av mer tidsbegrenset karakter. Offentlige investeringer kan i større grad enn generelle finanspolitiske tiltak (som generell skattelette eller flere offentlige ansatte), og pengepolitikken i særdeleshet, rettes som spesielle sektorer og regioner med ledig kapasitet og/og eller stort importinnhold i en mer eller mindre avgrenset periode.

• Investeringer i infrastruktur (vidt forstått) kan rettes mot de områder (bransjer, regioner) som det er ønskelig å støtte. Den vil gi lavere kostnader for den delen av næringslivet som får fordel av dem, og kan gi mulighet for nye virksomheter å etablere seg. For mange virksomheter kan bedre infrastruktur være viktigere enn skattelette, ikke minst regionalt.

Mulighet for å gi direkte støtte til bedrifter og næringer er i dag begrenset som følge av EØS- og WTO-avtalene. Der det offentlige har en mulighet til å øve innflytelse på bedrifters beslutninger (som der Staten har kontroll, en betydelig eierandel eller i dialog med private) kan imidlertid bedriftsbeslutninger samkjøres med offentlige investeringer i infrastruktur slik at begge tiltakene får ekstra kraft. For å få dette til på en positiv måte må det offentlige utvikle en visjon for hva slags næringsliv landet ønsker på lang sikt, jfr slik Ministry for Industry and Trade (MITI) har operert i etterkrigstiden i Japan.

Som eier må det offentlige også kunne påvirke bedrifter til å ha langsiktige mål og ta samfunnsøkonomiske hensyn, som kan avvike fra beslutninger i bedrifter med relativt kortsiktig fortjeneste som mål.

• Pengepolitiske virkemidler til fremming av næringsvirksomhet virker nøytralt på tvers av regioner og bransjer. Inflasjonsmålet på 2,5 % som Norges Bank har i dag, er satt for å sikre at det samlede presset i økonomien ikke blir for stort. Virkemidlet er bankens fastsetting av styringsrenten (foliorenten). Inflasjonsmålet har imidlertid også en langsiktig funksjon i å stabilisere kursen på norske kroner, mens renten har en slik stabiliseringsfunksjon på kortere sikt. Dersom internasjonale renter øker sterkt nok må altså også norske renter heves om valutakursen skal holdes stabil (alt annet likt), selv om det ut fra den makroøkonomiske situasjonen kunne være ønskelig å holde lave renter. Pengepolitikken er alene ikke et instrument som vil føre til utvikling av infrastruktur eller noen spesifikk (ønsket) næringsutvikling.

.