[HHD Hjemmeside] [NUPI Hjemmeside]

5. mai

Red.: Ivar Windheim

Ole Gunnar Austvik

Norge som oljeland

Norge har i 1990-åra blitt ei stormakt på olje- og gassmarknadene ("petroleum" er eit samleomgrep). Vi er den nest største oljeeksportøren i verda og nest største gasseksportøren i Europa, etter Russland. Veksten i produksjonen held fram som følge av politiske vedtak og betra produksjonsteknologi. Reservane er dertil langt større enn vi trudde og inntektene har blitt vesentlege for norsk økonomi og levestandard.

• Kva betyr oljeprisen for Norge?
• Kva for faktorar er med på å bestemme oljeprisen?
• Korleis er forholdet mellom eksport- og brukarland på petroleumsmarknaden?
• Kva for utfordringar står Norge overfor som europeisk gasseksportør?

Ingen enkeltfaktor har større betydning for norsk økonomi enn oljeprisen, som har variert mye dei siste 20 åra som følge av krigar, marknadsinngrep, endringar i økonomisk utvikling og system osb. Både oljeprisens betydning for oss og Norges mulige innverknad på prisen gjør det viktig for norsk økonomi og utanrikspolitikk å forstå korfor oljeprisen varierer.

OLJE OG ANDRE ENERGIKJELDER

Mens olje blir handla over heile verda (globalt), er handelen med gass hovudsakleg regionalt avgrensa til Europa. Marknadene er imidlertid ikkje bare forskjellige i geografisk utstrekning. Måten salet foregår på og kordan prisane blir danna, er også ulike. Med ein del unntak kan vi seie at prisane på oljeprodukt langt på veg fastlegg prisen også for dei fleste andre av verdas energibærarar, enten det er gass, kol eller vatn. Dette skuldast blant anna at olje er den energibæraren som veg tyngst i verdas energiforbruk. Dessutan kan oljeprodukt erstatte dei fleste andre energibærarar. Prisane vi får for eksporten av råolje og naturgass, er langt på veg bestemde av den prisen dei endelege forbrukarane av oljeprodukt må betale. I tillegg til råoljeprisen må desse og betale avgifter til forbrukslandet, transport- og raffineringskostnader osb. Produsentlandet kan derfor få ein større eller mindre del av den endelege prisen. Her skjer det ei tautrekking mellom produsent- og forbruksland.

OLJEPRISEN GÅR OPP OG NED

Råoljeprisen er om lag den samme over heile verda når vi korrigerer for ulike kvalitetar og transportkostnader. Prisen kjem fram som ein sum av ei rekke forskjellige faktorar:

• På etterspørselssida er det blant anna viktig om etterspørselslanda opplever økonomisk vekst eller nedgang, om dei kan gå over til andre energibærarar eller ikkje (som erstatning for olje). Det er også viktig å kunne effektivisere oljeforbruket (ny teknologi, få meir effekt ut av kvar dråpe olje) og samordne seg på oljemarknaden (som under Det internasjonale energibyrå, IEA, sjå boks).
• På tilbodssida er det blant anna viktig kor store oljereservar eit produsentland har, utvinningstempo, kor geografisk konsentrert og tilgjengelege ressursane er, inntektsbehovet eit produsentland har, innan- og utanrikspolitiske interesser i produsentland, politiske hendingar i Midtausten (2/3 av verdas oljereservar finn ein der). Viktig er også evna til å samordne produksjons- og prisreguleringar (som gjennom Organisasjonen av oljeeksporterande land, OPEC, sjå boks).

Organisasjonen av oljeeksporterande land (OPEC) OPEC blei etablert i 1960 av fem av verdas den gong viktigaste oljeeksporterande land: Saudi-Arabia, Iran, Irak, Kuwait og Venezuela. Målet var å samordne oljepolitikken i medlemslanda og stabilisere "skadelege og unødvendige" svingningar i oljeprisen. Bakgrunnen for etableringa var ei aukande misnøye med at dei internasjonale oljeselskapa kunne bestemme prisar og utvinningstempo for oljeproduksjonen mot bare å betale (ofte låge) avgifter til vertslanda. Fram til 1973 var mesteparten av oljeproduksjonen i OPECs medlemsland overført til nasjonale oljeselskap. Da var medlemstallet auka til 13 med Algerie, Indonesia, Libya, Dubai/Dei sameinte arabiske emirata, Nigeria, Ecuador, Gabon og Qatar som nye medlemmar. Med kontroll over mesteparten av verdas eksportkapasitet for olje kunne OPEC administrere produksjonsmengder og pris. Norge er ikkje medlem, og utformer sin oljepolitikk uavhengig av OPEC. Det er imidlertid både diplomatisk og politisk kontakt med organisasjonen og viktige produksjonsland.

• 1973-1974 - Det første oljesjokket (OPEC I): Etter krigen mellom Israel og araberlanda i 1973 sette OPEC-landa opp prisane frå rundt 3 dollar per fat til rundt 12, utan at produksjonsmengda blei nemneverdig redusert. Denne firedoblinga av prisen blir gjerne kalla det første oljesjokket, eller OPEC I. Prisen heldt seg nominelt på dette nivået fram til 1979.
• 1979-1980 - Det andre oljesjokket (OPEC II): Etter at ayatollah Khomeini tok makta i Iran i 1979, blei landets oljeproduksjon redusert frå vel 5 millionar fat per dag til rundt 3,2. Dette blei gjort for å rasjonere oljen til glede også for seinare generasjonar og for å heve prisen. Bortfallet av olje dreiv prisen opp frå 13 dollar per fat til 20, sjølv om Saudi-Arabia auka sin produksjon for å kompensere for ein del av reduksjonen. Etter at Irak i 1980 gikk til krig mot Iran, førte øydeleggingar på begge sider til at den samla produksjonen i Iran og Irak fall ytterlegare. Dette førte oljeprisen heilt opp i 40 dollar per fat. Denne prisen svarer til ein pris i 1997-verdi på 60-70 dollar. Denne tredoblinga av prisen blir gjerne kalla det andre oljesjokket, eller OPEC II.
• 1986-1987: Ojeprisane kollapsar: Dei høge prisane etter OPEC II førte til redusert etterspørsel, som etter læreboka skulle gi lågare prisar. For å halde prisane oppe begynte OPEC å fordele produksjonskvotar. OPECs samla produksjon blei frivillig senka frå 31,5 millionar fat per dag i 1979 til 17 i 1985. Kvoteordningane førte imidlertid til konfliktar mellom OPEC-landa om korleis byrdene skulle fordelast samtidig som dei høge prisane oppmuntra til energisparing, utvikling av nye energibærarar og auka oljeproduksjon i land utanfor OPEC. I perioden 1980-1985 gikk Saudi-Arabias produksjon ned frå 10 millionar fat per dag til 3. Saudi-Arabia valde da på eiga hand å auke oljeproduksjonen, og dermed fall prisane vinteren 1985/86 frå 28 dollar per fat til 15. Det tredje oljesjokket var altså eit kraftig prisfall og har av noen blitt kalla OPEC III. Blant anna for eksportlandet Norge fekk dette dramatiske innstrammingsfølger.
• 1986-1997: Fallande prisar: Etter 1986 har oljeprisen ligge jamnt på 15-20 dollar per fat med eit unntak i 1990/91 (Golf-krigen) og hausten 1996. I realverdi har soleis oljeprisen falle dei siste tiåra.

Mange meiner at utviklinga kan peike mot lågare oljeprisar i framtida, med "OPEC-perioden" som eit avvik frå denne trenden. Desse viser gjerne til at det stadig blir oppdaga olje nye stader i verda, at eksisterande felt blir betre utnytta og at produksjonskostnadene blir lågare. Eit motsett syn er at etter som olje er ein ikkje-fornybar ressurs, vil det bli knappare med olje over tid, med stigande prisar som følge. Ifølge dette synet er prisnedgangen dei siste åra bare eit (midlertidig) unntak frå ein trend med prisstigning slik vi såg tidlig på 1970-talet.

To så motstridande syn viser at det er vanskeleg å forutseie oljeprisen. Vi kan imidlertid registrere at OPECs del av marknaden i dag igjen stig. Dette skuldast i hovudsak sterk vekst i etterspørselen i ei rekke asiatiske land med rask økonomisk vekst. Det er sannsynleg at bare land i Midtausten (OPEC-land) kan svare på ein slik fortsatt vekst i etterspørselsen over noe tid. På den andre sida auker produksjonen utanom Midtausten fortsatt mye, særleg i Norge og Venezuela. Teknologisk utvikling bringar kostnadene ned og produksjonen opp i tidlegare høgkostområde. Ei fortsatt betring i slike faktorar kan halde prisane nede på kort og mellomlang sikt.

Eit særpreg ved oljemarknaden er dei mange aktørane som prøver å påverke han. På tilbodssida har særleg Dei sju søstre og OPEC vore verksame. Sidan 1974 har imidlertid også etterspørselssida blitt sterkare politisk påverka (styresmaktene er meir involverte), oppmuntra blant anna gjennom Det internasjonale energibyrå (IEA). Dei siste åra har auka bruk av petroleumsavgifter dertil blitt eit viktig verkemiddel blant anna for å gi inntekter til statskassa i forbrukslanda, noe som samtidige fører til at råoljeprisen kan bli pressa ned. Europeiske forbrukarar av olje betaler no ca. 4 gonger meir per fat olje enn det produsentane får. I 1985 var dette forholdstalet bare 1.4.
 

Det internasjonale energibyrå The International Energy Agency (IEA) blei oppretta i 1974 som ei sjølvstendig eining innan OECD. Forbrukarlanda, leia av USA ved utanriksminister Henry Kissinger, ønskte å gi OPEC ei motvekt ved å gjøre medlemslanda mindre oljeavhengige gjennom informasjon, energisparing, utvikling av alternative energikjelder, gjennom forskning og utvikling. IEA har også ein eigen plan for krisehandtering som kan tre i kraft i samband med ei oljekrise.

Norge har ikkje økonomisk interesse av at avgiftene på bensin, diesel og andre oljeprodukt skal bli for høge. Eit samla auka internasjonalt avgiftstrykk kan nemleg føre til ein lågare oljepris og dermed redusere verdien av oljeeksporten vår. Som verdas nest største råoljeeksportør, med ein sterkt oljeavhengig økonomi, er dette blant dei internasjonale faktorane vi må ta omsyn til i utforminga av norsk oljepolitikk. Kampen om fordelinga av fortenesta i oljemarknaden vil halde fram. Denne kampen kjem gjerne til syne som produksjonsavgrensingar i produsentland og bruk av avgifter i forbrukarland. På den andre sida har vi interesse av eit betre og reinare miljø og dermed høgare avgifter på bruk av ikkje-fornybar energi. Produksjon og eksport av olje 1996 Dei tre største produsentlanda av olje er Saudi-Arabia, USA og Russland. Men USA forbruker dobbelt så mye olje som landet produserer, og blir med det verdas største importland av olje. Også av Russlands produksjon går mye med til eige forbruk. Det er land med høg produksjon og lite eige forbruk som er store på tilbodssida i oljemarknaden (som eksportørar), som Saudi-Arabia og Norge. På etterspørselssida representerer OECD-landa rundt 60 % av det samla forbruket i verda. Dette prosenttalet går imidlertid ned, da dei nye vekstøkonomiane i Asia og ein del andre (tidlegare) utviklingsland står for størstedelen av veksten i etterspørselen. Denne veksten må i all hovudsak dekkast gjennom import.

NORGE SOM GASSNASJON

Etter kvart som Europas største gassfelt til havs, Troll, kjem i full produksjon, blir Norge også ein enda viktigare gassnasjon. Mens vi dei siste 15-20 åra har produsert 25-30 milliardar kubikkmeter (BCM) gass, vil produksjonen om få år nå opp i 60-70 mrd. m3. All norsk gass blir selt gjennom røyrleidningar til EU-land. Norge vil om kort tid stå for rundt 20 % av EUs gassimport. Våre største konkurrentar er Russland, Algerie og Nederland. Utviklinga i desse landa betyr derfor mye for Norges stilling på gassmarknaden. Russland er verdas desidert største produsent og eksportør av naturgass. Rundt 35 % av gassreservane i verda ligg i Vest-Sibir, mens norske reservar utgjør rundt 1,4 %.

Transporten av gass i Europa går gjennom såkalla transmisjonsselskap der store mengder gass blir transportert over lange avstandar. Røyrleidningane desse selskapae bruker, kan vi sjå på som gasstransportens motorvegar. Frå desse motorvegane fordeler distribusjonsselskap gassen vidare til den enkelte forbrukar, særleg i byar (jf lokalvegar).

Prisen på gass er i hovudsak knytt til prisane på alternativ energi, som fyringsoljer. Særleg viktig for utviklinga av den prisen eksportøren oppnår, er råoljeprisen, avgiftspolitikken både på olje og gass og storleiken på kostnadene og fortenesta /kostnads- og fortenestemarginane/ til transportledda. Eksportprisane på gass har vore meir stabile enn oljeprisen det siste tiåret.

Dei store og fastlåste investeringane som blir gjort i produksjon, røyrtransport og blant dei som bruker gass, gir langt tettare band mellom verksemder og land enn i oljemarknaden. Dette har gitt seg utslag i svært omfattande og langsiktige kontraktar i marknaden. Mesteparten av norsk gass blir i dag selt under langsiktige avtaler (opp til 20 år) til dei store transmisjonsselskapa på Kontinentet som sel den vidare til kundane sine; lokale distribusjonsverk, elektrisitetsverk og større industriselskap. Dette har gjort det mulig - med rimeleg grad av økonomisk tryggleik - å kunne bygge ut kostbare anlegg på norsk sokkel.

I samband med utviklinga av EUs indre marknad blir det arbeidd for å liberalisere den europeiske gassmarknaden. EU ønsker å fremme konkurranse og effektivitet i heile gasskjeda, frå produsent til forbrukar. Dette vil kunne føre til at Norge i større grad må selje gassen direkte til dei som i dag er kundane til røyrselskapa. Kontraktene kan da bli meir mangearta og kortsiktige. Utviklinga i avgiftspolitikken på energi i EU-landa vil også påverke petroleumsprisane. Gassprisane til produsent stig når avgiftene på oljeprodukt aukar, men blir lågare dersom avgifter på gass aukar i forbrukslanda. Det er viktig for Norge å kunne påverke måten EU-landa organiserer gassmarknadene. Dette er særs viktig med tanke på nye store langsiktige investeringar på sokkelen og kor mye vi vil kunne tene i rollen som gass-stormakt på lengre sikt.

Arbeidsoppgaver

• Kva meiner ein med OPEC og IEA?
• Kordan kan vi seie at realprisen på olje har gått ned dei siste åra sjølv om forbrukarane må betale meir?
• Gjør greie for kva for faktorar som bestemmer oljeprisen og kordan dei gjør det. Bruk ulike kjelder til å finne ut kva utslag den kraftige nedgangen i oljeprisen for ca 10 år sidan fekk for Norge og økonomien til folk flest.
• Drøft påstanden: "Innføring av miljøavgifter er bare å overføre inntekter frå produsentland til forbrukarland.Ole