Ole Gunnar Austvik:

Terroraksjonene på Manhattan og i Washington har fått oljeprisene til å svinge sterkt. Det er frykt i markedet for at land som er betydelige oljeeksportører er eller kan bli involvert i konflikten. Et nytt oljesjokk kan komme dersom konflikten fører til krigs- eller terrorhandlinger ved Den persiske gulf eller i andre viktige oljeeksporterende land. Utviklingen kan også føre til politiske endringer i viktige OPEC-land, kanskje med en mer aggressiv prispolitikk som følge.

På den annen side har aksjonene også stor betydning for etterspørselen etter olje. Allerede før angrepene kom var verdensøkonomien svak. Ødeleggelsene og deres videre konsekvenser kan forsterke denne trenden, med svakere priser som resultat. Vi står dermed overfor betydelig usikkerhet i oljemarkedet. Ustabilitet vil være det fremtredende trekk på kort sikt. Når ting roer seg, vil vi kunne ende opp med både et høyere og lavere prisnivå enn det vi hadde før terroraksjonene.
 

Remark: You are welcome to download, print and use this full-text document and the links attached to it. Proper reference to author, title and publisher must be made when you use the material in your own writings, in private, in your organization, in public or otherwise. However, the document cannot, partially or fully, be used for commercial purposes, without a written permit.

For å forstå dette er det viktig å repetere Midt-Østens viktigste rolle for oljemarkedet. De oljeproduserende landene ved Den persiske gulf (Saudi Arabia, Kuwait, De forente arabiske emirater, Irak og Iran) representerer hele 2/3 deler av verdens kjente oljereserver. Riktignok er landenes andel av verdensproduksjonen "bare" vel 30 prosent, men landenes internasjonale eksportandel er oppe i rundt 45 prosent (2000). Samtidig ligger utnyttelsen av verdens produksjonskapasitet nå på hele 95 prosent. Det har ikke vært mindre ledig kapasitet i markedet siden oljesjokket i 1973/74, og langt lavere enn under Gulfkrigen i 1990/91. Dette gjør Midt-Østen til en svært viktig variabel for utviklingen i oljemarkedet nå og i årene fremover. Det meste av veksten i oljeetterspørselen må dekkes av olje fra Den persiske gulf.

En standard prognose for etterspørselen etter olje tilsier en forbruksvekst på rundt 50 prosent over de neste 20 årene. Dette vil etter dagens kunnskap, bl.a. om de begrensede oljeforekomster andre steder i verden, innebære at produksjonskapasiteten ved Den persiske gulf må dobles. Den persiske gulf blir i stadig større grad igjen selve hjertet for tilbudssiden i oljemarkedet.
Kommer det til krigshandlinger i dette området vil spenningen i oljemarkedet øke, noe som i seg selv vil presse oljeprisen opp. Blir oljeinstallasjoner ødelagt vil prisene kunne gå svært høyt. Dette har skjedd særlig to ganger tidligere. Krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet ødela betydelige deler av landenes produksjonskapasitet og bidro sterkt til det andre oljesjokket. Saudi Arabia kunne bare i begrenset grad erstatte bortfallet og prisene gikk opp i utrolige 70-80 $/fat i dagens pengeverdi. I 1991 ødela Irak nesten hele Kuwaits produksjonskapasitet da de trakk seg ut av landet. Denne gang klarte Saudi Arabia og andre land å erstatte både bortfallet av kuwaitisk olje, og bortfallet av irakisk olje som følge av den økonomiske boikotten. Prisene falt faktisk da markedet forstod at de allierte styrkene fikk kontroll med området.

I dag er det stort sett bare Saudi Arabia som har ledig produksjonskapasitet. Markedets evne til å begrense et eventuelt bortfall av olje likner slik mer på situasjonen på begynnelsen av 1980-tallet enn på 1990-tallet. Her vil også politiske endringer i Saudi Arabia (og eventuelt Kuwait) kunne ha betydning. Skulle utviklingen bli så dramatisk at kongedømmet kom til å falle, vil vi kunne få en oljepolitisk kurs i Saudi Arabia som er mer i samsvar med andre "hauker" i OPEC. Iran og Irak har vært blant de fremste forsvarere av en høyprispolitikk til forskjell fra "duene" Saudi Arabia og Kuwait, som har vært langt mer moderate. Et av bin Ladens politiske mål kan nettopp være å styrte kongedømmet i Saudi Arabia. USA vil på sin side åpenbart sette mye inn på at dette, eller et annet USA-vennlig regime, blir sittende.

Det er også mulig med konstellasjoner som endrer saudiarabisk oljepolitikk uten at regimet faller. Dette så vi også i første halvdel av 1980-tallet da Ryiadh i flere år ble presset til en høyprispolitikk i flere år som følge av Iran-Irak krigen, langt på vei mot sin vilje (kjent som kvoteadministrasjon under OPEC).

Siden vi står overfor terroraksjoner med antatte globale mål og et relativt stramt oljemarked, vil også Nordsjøen i dag ha internasjonal strategisk betydning. Skulle angrep komme på norske installasjoner slik at produksjonen stopper opp, ville andre land (i Midt-Østen) teknisk kunne kompensere for dette i dag. Da vil vi imidlertid nærme oss hundre prosent kapasitetsutnyttelse globalt og prisene vil gå i været. Skulle andre land ikke klare å kompensere for et bortfall (for eksempel av politiske grunner eller at deres egen produksjon også blir ødelagt) vil virkningen kunne bli langt større. Gjennom dette kan norsk oljeproduksjon i dag være et (åpenbart) terrormål for å presse vestlige konsumentland og internasjonal økonomi. Skjer ikke skader hos oss, men andre steder, kan vi på den annen side i en ny oljekrise atter en gang få betydelig økte inntekter. Samtidig er det altså slik at verdensøkonomien sliter og også børsene svinger sterkt. Høyere oljepriser og økt usikkerhet gjør vondt verre. Summen av dette gir lavere etterspørsel etter olje. Samtidig kan vi ende opp i en situasjon der USA og vesten styrker sin innflytelse i området ved Den persiske gulf. Svakere etterspørsel og styrket kontroll med området vil bidra til å svekke prisene både på kort og på lengre sikt.

Oljeprisene må dermed forventes å fortsette å svinge ettersom hvilke hendelser som inntreffer og hvordan forventningene om de langsiktige konsekvensene endres. Går vi igjen tilbake ca. 20 år kan et mulig ekstrem-scenario trekkes opp. Utgangspunktet under det andre oljesjokket i 1978-80 var at verdensøkonomien var svak, dels som følge av det første oljesjokket i 1973/74. Da Ayatollah Khomeini endret styresettet i Iran med påfølgende endret oljepolitikk i 1978 (sterkt redusert produksjon i Iran), og krigshandlingene mellom Iran og Irak i 1980-81 ødela mye av begge landenes produksjonskapasitet, gikk altså prisene opp til eventyrlige 70-80 $/fat i dagens priser. Verdensøkonomien ble ytterligere svekket, etterspørselen etter olje sank gradvis, men sammenbruddet i markedet kom først i 1985/86.

Det er for tidlig i dag å gjette seg til den videre gang i konflikten så vidt spesifikt, som det ville være nødvendig for å si noe mer eksplisitt, om hvilke høy- og lavprisscenarier som er mest sannsynlige. Situasjonen for oljemarkedet kan roe seg dersom neste trekk eksempelvis begrenser seg til amerikanske ”kirurgiske” operasjoner i Afghanistan. Usikkerheten vi står overfor uttrykker imidlertid at president Bush opererer i et oljepolitisk glasshus. Han kan bruke USAs strategiske petroleumsreserver dersom prisene skyter i været, men disse reservene er tross alt av begrenset størrelse. En viktigere medspiller kan faktisk være et OPEC som ønsker prisstabilitet. OPECs evne til å reagere raskt overfor de store prissvingningene vil nå kunne bli testet kraftig i en situasjon der organisasjonens evne til å kompensere et større bortfall av olje i dag er begrenset.

For å redusere vestlige konsumentlands sårbarhet overfor politiske begivenheter i oljens Mekka, bør imidlertid noe mer grunnleggende gjøres ved å redusere energibruken og å utvikle alternative energibærere, Skulle det gå så langt at det USA-lojale saudiske kongehuset faller og erstattes med oljepolitiske "hauker", kan det ta lang tid å komme seg opp igjen for en verdensøkonomi som er altfor avhengig av ikke-fornybare energiressurser fra Midt-Østen. Dersom status quo bevares denne gang, vil avhengighetsproblemet tydeliggjøres igjen om noen år. Fortsetter den økonomiske veksten som før, vil verden trenge mer olje, og denne oljen må i hovedsak komme fra Den persiske gulfen.