Uroen i oljemarkedet har bidratt til å rystet norsk økonomi de siste månedene. De største eksportørene i og utenfor OPEC arbeider med å regulere tilbudet slik at prisen kan ta seg opp igjen. Samtidig har avgiftspolitikken i forbrukslandene blitt stadig viktigere for prisdannelsen. Mens realprisen på råolje har falt det siste 10-året, har prisene til europeiske konsumenter økt på grunn av avgiftene. Som "petroleumsavhengig" land og verdens nest største oljeeksportør er det behov for å klargjøre hvordan Norge skal håndtere rollen som stormakt i verdens viktigste energimarked.

Fluktuasjoner i oljeprisen påvirker i sterk grad inntektsfordelingen mellom konsument- og produsentland. Som ikke-fornybar ressurs er olje en strategisk svært viktig vare. Prisen blir globalt fastsatt og påvirket av en rekke internasjonale økonomiske, politiske og teknologiske forhold. De siste 25 årene har realprisen variert mellom 10 $/fat og 60 $/fat (1997-verdi). Dette har vesentlig forstyrret verdensøkonomien i lange perioder, med inflasjon, arbeidsløshet og økonomisk stagnasjon som følge.

Våre betydelige olje- og gassressurser gjør Norge interessant for andre land. Norge har vitale økonomiske interesser i en rimelig høy og stabil oljepris. Særlig i svake markedssituasjoner vil Norge i praksis kunne ønske et stabilt og rimelig sterkt produsentsamarbeide (såsom gjennom OPEC). For å stabilisere markedet er det viktig at vesentlig overproduksjon ikke finner sted.

Norge er økonomisk, politisk, historisk og kulturelt også del av den oljekjøpende vestlige verden. Konsumentlandene har i det alt vesentlige interesser i en stor og stabil oljeproduksjon, til en rimelig lav pris. Det internasjonale energibyrå (IEA) arbeider blant annet for å fremme markedsstabiliserende tiltak. Konsumentlands ønsker om stabilitet og leveringsikkerhet faller sammen med våre nasjonale petroleumspolitiske interesser. Ønsket om lave priser kan komme i konflikt med dem. For sikre et diversifisert tilbud er det likevel slik at konsumentland har interesse av priser som er såvidt høye at de gjør investeringer i ny produksjonskapasitet utenom Midtøsten lønnsom. Det vil således være i både konsument- og produsentlands interesse at prisene ikke svinger så sterkt som de har gjort de siste tiårene.

Norsk innflytelse?

Har så Norge noen innflytelse på markedsutviklingen? Norges andel på 8 prosent av verdenshandelen gjør oss til verdens nest største oljeeksportør, bare forbigått av Saudi Arabia. I handelssammenheng er vi altså relativt sett mer betydningsfulle enn det vår andel av verdensproduksjonen på rundt 4 prosent skulle tilsi. Det er nettobidraget til verdenshandelen som er viktig for prisdannelsen på olje. Det synes vanskelig ut fra dette å hevde at vi ikke har noen som helst innflytelse på oljeprisen.

Eventuelle norske produksjonsreguleringer vil imidlertid som oftest ha små muligheter til i seg selv å kunne påvirke prisnivået. Ensidige reduksjoner vil kunne føre til en kvantumsøkning og dermed økte inntekter for ett eller flere andre oljeproduserende land. Om en norsk produksjonsreduksjon får innvirkning på prisene avhenger dermed først og fremst av hvilke reaksjoner det avstedkommer blant andre oljeeksportører og i markedets oppfatning av tiltaket. De forutsetter således et samarbeide med andre oljeprodusenter.

Norsk "OPEC-politikk"

Offisiell norsk politikk fram til 1986 gikk i hovedsak ut på at oljemarkedet er et rent kommersielt anliggende der utenriks- og sikkerhetspolitiske forhold ikke skulle trekkes inn. Dette innebar at vi uttalte at Norge ikke hadde noen innvirkning på oljeprisen. Den beste utenrikspolitikk på dette området ble derfor lenge vurdert til ikke å ha noen uttalt politikk. Som gratispassasjer var vi lenge i den ønskesituasjonen at vi både kunne øke produksjonen og høste prisfordelene av andre lands produksjonsreduksjoner.

Når prisen falt i 1985/86 kom den ned på et nivå som truet fortsatte investeringer på sokkelen og dermed også den fremtidige forsyning av olje utenom Midtøsten. Norge erklærte seg i 1986 villig til å støtte OPECs bestrebelser for høyere og mer stabile oljepriser. Norsk produksjon ble redusert med 7,5 prosent i forhold til kapasitet. Denne frivillige begrensningen varte fram til 1990. I denne perioden steg realprisene på olje svakt. På grunn av at mange norske felt kom i produksjon i perioden, økte likevel norsk produksjon fra 0,9 millioner fat per dag i 1986 til 1,7 i 1990 - bortimot en fordobling.

De norske produksjonsøkningene ble foretatt uten særlig grad av offentlig kjent kritikk fra OPEC eller deres medlemsland. I 1985-86 var det sterk kritikk mot den økende norske oljeproduksjonen. Ved å demonstrere overfor OPEC og OPEC-land at vi var forutsigbare og også på deres side, ble kanskje disiplinen i forhold til deres egne produksjonsrestriksjoner styrket. Selv om produksjonsreguleringene må sies å ha hatt liten økonomisk betydning i markedet, så det altså ut til at de hadde psykologisk og politisk betydning. Ut fra dette er det vanskelig å si at ikke Norges OPEC-tilnærming var vellykket i denne perioden.

Etter 1991 har produksjonsbeslutningene igjen stort sett vært tatt på kommersielt grunnlag alene. Først i 1998 ble produksjonen redusert igjen, denne gang med 100.000 fat per dag.

Nye faktorer og konstellasjoner

En faktor som har betydelig større betydning for prisutviklingen i dag enn på 1980-tallet er de stadig økende energiavgiftene i forbruksland. Det er viktig for produsentland at ikke prisene faller så lavt at store nye avgifter blir innført. Dette skjer lettest når råoljeprisen faller, og konsumentene merker minst, slik vi så i 1986 og 1991. Forbruksavgiftene bidrar til å presse råoljeprisen ned. Avgiftsinntektene til forbruksland er nå langt høyere enn skatteinntektene til produksjonsland. EU-land tar i dag 40-50 $/fat i netto avgiftsinntekter pr fat Nordsjøolje, mens produsentene får 10-15 $/fat brutto. Den norske stats netto skatte- og avgiftsinntekter er i sin tur så bare en andel av dette.

Situasjonen for norsk oljeproduksjon i dag er også annerledes enn på 1980-tallet. Den gang var norsk produksjon i sterk vekst, mens den i dag flater ut. Det synes lite sannsynlig at forpliktelser om produksjonsbegrensninger i dag vil ha de samme reelle begrensende konsekvenser for norsk produksjonsutvikling som de ville hatt for 10 år siden.

Også OPEC står i et annet forhold til markedet. Dels er de splittet gjennom konfliktene rundt Den persiske gulfen. Dels har ikke-OPEC eksportører blitt viktigere enn før (Mexico, Norge, Russland). Effektive produksjonsreguleringer vil måtte involvere produsenter utenom organisasjonen.

Det er i dette bildet at verdens nest største eksportør skal ivareta sine internasjonale oljepolitiske interesser. Eventuelle produksjonsbegrensninger må da søkes innrettet slik at de får maksimal begrensende effekt overfor andre lands produksjon, overfor avgiftspolitikken i forbrukslandene såvel som i markedets oppfattelse av tiltaket. Tiltakene må kunne oppheves dersom andre ikke følger en overenskomst, eventuelt gjøres betinget av at andre land reelt kutter sin produksjon først.

Det vil også kunne være av betydning hvordan en norsk produksjonsbegrensning iverksettes. Dersom norske tiltak kommer som reaksjon på andre lands utspill (sist Saudi Arabia, Venezuela og Mexico), vil vi måtte godta, avvise eller finne en mellomløsning på kravene. Ofte vil slike situasjoner skape stor internasjonal og nasjonal medieoppmerksomhet. Ved å vise mer initiativ kan norske tiltak tenkes å virke klarere og sterkere både overfor andre oljeproduserende land, EU og IEA og deres medlemsland og markedet.

I en verden der intet land deler Norges interesser fullt ut som petroleumseksportør bør vi som småstat selvsagt bestrebe oss på å ha et realistisk ambisjonsnivå i hva vi kan oppnå. Men her utgjør små marginer betydelige beløp. 1 $/fats prisendring over et år utgjør for Norge 7-8 milliarder kroner i eksportinntekter. En vellykket politikk overfor markedet av verdens nest største eksportør vil således ha potensiale for betydelige inntektsvinst for landet, selv om de prosentvise endringer skulle være små. En neglisjering av den rolle vi har, eller en mislykket politikk, har på den annen side muligheter for å gi tilsvarende tapte inntekter.

---