Ole Gunnar Austvik:

Oljeprisene har stadig blitt lavere. Noteringer nede i 15-16 $/fat kan være fortsettelsen på en trend som nå har vart i 15 år. Realprisen på råolje har ikke vært lavere siden 1973.

Årsaken kan ikke tilskrives bare en enkelt faktor, såsom overproduksjon blant landene i Organisasjonen av oljeekporterende land (OPEC). Selvsagt er det viktig at produksjonen både i og utenom OPEC har økt sterkt det siste 10-året. Norge har bidratt til dette. Samlet produksjon av olje i verden ligger nå på rundt 67 millioner fat pr. dag (mf/d), en historisk rekord. Samtidig har imidlertid også etterspørselen etter olje vokst kraftig. Særlig har veksten vært stor i Asia. Sør-Koreas forbruk har eksempelvis økt fra 0,5 mf/d i 1984 til 1,8 mf/d i 1994.

Nettoresultatet av den sterke økningen både i tilbud av og etterspørsel etter olje er et marked som er minst like stramt som på 1970-tallet. Utnyttelsesgraden av verdens produksjonskapasitet er nå på rundt 95 prosent. Hadde markedet reagert som da på en slik stramhet skulle prisen på råolje vært en god del høyere enn den er i dag. Hovedsaklig er det Saudi-Arabia som nå har ledig produksjonskapasitet. Irak vil også øke tilbudet om de kommer inn på markedet igjen.

Hva er det da som kan være årsak til de lave prisene? Det er særlig to forhold som peker seg ut som forskjellige nå i forhold til på 1970- og 1980-tallet. Det ene er det amerikanske/vestlige militære nærvær ved Den persiske gulf. Etter Gulf-krigen i 1990/91 tror markedet mindre på at konflikter i Midt-Østen kan føre til nye fundamentale prissjokk. Avgjørende fysiske trusler mot oljekildene antas i de fleste tilfeller nå raskt å kunne bli møtt med vestlig reaksjon - og kontroll.

Det andre forholdet er konsumentlandenes avgiftspolitikk. Særlig etter oljeprisfallet i 1985/86 har avgiftene på petroleumsprodukter økt kraftig. Selv om pris- og avgiftsnivåene er forskjellige f.eks. i EU-land og i USA, har økningen av avgiftene i de enkelte markeder og nedgangen i råoljepris ført til at konsumentlandenes statskasser nå tar mesteparten av grunnrenten i markedet. Perioden 1974-1985 var det produsentlandene som gjorde det.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har veiet sammen sluttbrukerprisene på ulike typer oljeprodukter og land og funnet en trend i retning av stabile eller høyere priser til konsument på oljeprodukter for OECD-området siden 1986. Samtidig har altså råoljeprisen falt. Beregninger av en nøyaktig sluttbrukerpris på et represetnativt fat råolje er usikker og blir nokså forskjellig for ulike land og regioner. Foreløpige anslag viser imidlertid at en EU-konsument i gjennomsnitt betalte 70 dollar for det samme fatet som vi i 1994 fikk 16 dollar for. Beregninger foretatt ved OPEC-sekretariatet og CERI i Canada viser tilsvarende tall. Spesielt stor var avgiftsøkningen rett etter oljeprisfallet i 1985/86 og etter avslutningen av Gulfkrigen i 1991. Til sammenlikning var realprisen på råolje i 1980 over 60 $/fat målt i 1994-verdi (35-40 $/fat i nominell verdi).

Den fallende realprisutviklingen på råolje har ført til at Norge må eksportere stadig mer olje for å opprettholde samme eksportverdi. Mens EU-konsumentene betalte bortimot 400 milliarder kroner for en tilsvarende mengde olje som Norge eksporterte i 1994, mottok vi rundt 100 milliarder kroner som eksportør. I realverdi er dette bare litt mer enn vi fikk i 1984, da produksjonen var på "kun" 0,8 mf/d. Vårt bytteforhold overfor omverdenen blir således stadig forverret.

Bør de fallende prisene ha noen konsekvenser for norsk politikk? Så lenge vi ikke viser svekket investeringslyst på norsk sokkel som følge av de lave prisene, gir vi et signal til konsumentlandene om at nye avgiftsøkninger ikke vil føre til mindre tilbud av olje fra land utenom OPEC. En mer forsiktig produksjonsutvikling vil kunne gi signaler til konsumentlandene om at smerteterskelen for nye avgifter er nådd. Dersom verdens nest største oljeeksportør viser økt forsiktighet i utvinningstakten er det dertil mulig at OPEC-land lettere vil kunne bli enige om begrensinger i sin produksjon og å overholde avtalte kvoter. Forblir tilbudssiden i markedet splittet og de viktigste forbruksland fortsetter å øke avgiftene, kan verdien av norsk oljeproduksjon være varig redusert.