Ole Gunnar Austvik, NUPI:

For første gang ser det nå ut til at de strategiske oljelagrene (SPR) vil bli tatt i bruk for å dempe prisveksten på olje. Disse reservene ble etablert i forlengelsen av den f¢rste oljekrisen i 1973/74. Noen vesentlig oppbygningen av dem fant imidlertid ikke sted f¢r under og etter det andre prissjokket i 1979/81. Prisoppgangen i dag er således den f¢rste situasjon vi står overfor i  oljemarkedet der reservene overhodet kan bli brukt.

Nettoeffekten av boikotten av irakisk og kuwaitisk olje og produksjons¢kningen i Saudi-Arabia og andre land kan forventes å utgj¢re i st¢rrelsesorden 2 millioner fat. pr dag i 4.kvartal. Bortfallet av olje synes å være hovedårsaken til den pris¢kningen vi har sett i den senere tid. Dertil kommer stor nerv¢sitet i markedet p.g.a. usikkerhet hvorvidt det kommer til krig i Gulfen. Krisen i oljemarkedet er således forl¢pig "konstruert" og potensielt kortvarig. Den dagen boikotten (eventuelt) blir opphevet eller omgått, eller krigstrusselen avtar, må prisene antas å ville rase ned.

Kommer det imidlertid til krigshandlinger, vil produksjonsinstallasjoner kunne bli ¢delagt. Bortfallet av olje vil n¢dvendigvis da bli mer langvarig, selv om beslutninger og hendelser senere skulle dra i retning av redusert oljeettersp¢rsel. Det vil da fysisk være umulig å ¢ke produksjonen på kort (og mellomlang) sikt. I en slik situasjon vil det ikke n¢dvendigvis være nok med salg av SPR for å dempe toppsjokkene; da kan også forbruksreduserende krisetiltak bli vurdert innf¢rt.

De strategiske reservene er et virkemiddel for å dempe kortsiktige prisendringer. Holder prisene seg h¢ye over tid, er ikke salg av SPR egnet som virkemiddel. Lagrene er tross alt av begrenset st¢rrelse.

I dag utgj¢r lagrene 600 millioner fat for USAs del og kanskje halvparten av dette for Vest-Europa og Japan samlet. Dersom hele bortfallet av irakisk og kuwaitisk olje skulle dekkes fra lagrene, ville de således holde et halvt års tid. Legger en til produksjons¢kningen i andre land, dekker lagrene kanskje ett års bortfall. Lagrene synes altså tilstrekkelige for å dempe de helt ekstreme prisvirkningene i vinter som f¢lge av boikott og krigsforventninger, men ikke til fullstendig å eliminere den stigende trenden i prisene.

Hovedsaklig er det to typer lagerhold for olje; SPR og de private lagre. I USA dekker de strategiske lagrene i overkant av 30 dagers forbruk, mens de private dekker vel 60 dagers forbruk. De to lagertypene er vesentlig forskjellige. Private lagre kan ikke brukes i en krisesituasjon av nasjonale regjeringer. Disse er eid av selskapene og er n¢dvendige blant annet for å jevne ut tidsforskjeller mellom kj¢p og salg av olje. Men det er en (mindre) del av det private lagerhold som spekulativt fastsettes ut fra
endringer oljeprisen. Under en prisoppgang tenderer denne type lagerhold til å ¢ke. Oljen kj¢pes i dag til en lavere pris enn den som er forventet om noen måneder. Ved å sende SPR ut på markedet reduseres prisveksten og dermed også den spekulative private oljeetterp¢rselen.

Ved bruk av de strategiske oljelagrene er det viktig at Det internasjonale energibyrå (IEA) kommer inn med en kooordinerende funksjon, slik at alle medlemsland trekker i samme retning. Dersom de ikke gj¢r det, og USA selger av sine lagre alene, kan andre land samtidig bygge opp sine lagre for å sikre seg mot enda mer ekstreme situasjoner i fremtiden. I så fall vil effekten i markedet av SPR-salg kunne bli sterkt forringet.

Om SPR sendes på markedet ved priser over 40 $/fat, kan ikke det sies å være uventet. SPR er primært et virkemiddel som, fra konsumentlands synspunkt, b¢r brukes i en situasjon som oljemarkedet synes å gå inn i mot vinteren. Blir det krig og produksjonsinstallasjoner ¢delagt, vil imidlertid ikke SPR være noe vesentlig bidrag til å hindre at prisene legger seg på et nytt og muligens meget h¢yt nivå. SPR kan kun ta "topper" i prisutviklingen.

Situasjonen gjenspeiler en sårbarhet som, blant vestlige land, spesielt USA står overfor ved varige prissjokk på olje. Med en ¢konomi som er mer oljeforbrukende enn Vest-Europas og Japans, vil et varig prissjokk få relativt st¢rre negative virkninger på amerikansk ¢konomi i form av ¢kt handelsunderskudd, inflasjon, arbeidsl¢shet og mulig ¢konomisk stagnasjon. Skulle USA nå (i ettertid) innf¢re skatter og avgifter på bruk av petroleumsprodukter, vil det ikke hjelpe dem vesentlig i en krise. På sikt reduseres imidlertid da forbruket og avhengighetsproblematikken kan få et mindre akutt preg senere.