Ole Gunnar Austvik:
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)

I f¢rste halvdel av åtti-tallet foretok OPEC-landene stadige produksjonsbegrensinger for å holde oljeprisen oppe. Norge fikk kritikk for sin produksjonspolitikk. Vi ble oppfattet som gratispassasjer i oljemarkedet.

Regjeringen Brundtland gjorte endringer i politikken overfor OPEC i 1986. Kontaktene mellom Norge og de ¢vrige oljeproduserende land ble styrket. Norsk produksjonspolitikk kunne bedre forklares og kritikk forebygges. Vi kunne også forstå OPECs beslutninger bedre.

Det ble også innf¢rt en produksjonsreduksjon på norsk sokkel på 7.5 prosent i forhold til kapasitet. Dette var ment som en st¢tte til OPECs bestrebelser på å holde oljeprisen oppe. Selv om vel ingen har ment at denne reduksjonen noen gang har hatt særlig direkte markedsmessig betyding, var tanken at den kunne ha det som symbol-verdi, psykologisk og politisk. Det norske tiltaket var gjort betinget av at OPEC klarte å stabilisere prisene på et rimelig h¢yt nivå.

Effektene er det vanskelig å karakterisere som annet enn vellykket. Til tross for produksjonsbegrensningene har Norge faktisk doblet sin produksjon de siste 3 årene (!). Dette har skjedd i et svakt marked og uten særlig grad av offentlig kjent kritikk fra OPEC. OPEC har klart å samle seg igjen, prisene har blitt stabilisert, ettersp¢rselen internasjonelt har ¢kt og ¢ker fortsatt. I markedet har det kommet press i retning av h¢yere priser.

Etterhvert som OPEC ¢ker sin produksjon er det klart at det er et tidssp¢rsmål f¢r Norge må droppe sine reduksjoner. Det er mulig at tiden er inne nå i teknisk forstand. I et etterhvert strammere marked, må vi på et tidspunkt avslutte produksjonsreguleringene. Dersom vi ikke gj¢r det mister vi troverdighet.

Det er imidlertid f¢rst og fremst ut fra posisjonering for fremtiden at vi b¢r velge taktikk i dag. Det er mulig at vi kan utsette oss selv for press utenfra nå eller på et senere tidspunkt dersom det oppfattes slik at den norske strategien er et resultat av norsk partipolitisk strid. Det kan bli resultatet dersom endringen i produksjonsbegrensningene skjer rett etter skifte fra en sosialdemokratisk til en borgerlig regjering. Dette er en anledning til å demonstrere at denne del av oljepolitikken f¢rst og fremst er et nasjonalt anliggende det i stor grad er tverrpolitisk enighet om.

En nedbygging av reguleringene kunne eksempelvis gj¢res ved å antyde at vi nå er på vei til å droppe dem, f.eks. neste sommer eller h¢st, men at vi beholder dem en kortere periode til. Å redusere mindre enn f¢r (4-5 prosent) er en annen måte å signalisere dette på. Dette siste er imidlertid en så liten endring at det lett kan oppfattes som en kompromissl¢sning. Det avsl¢rer en viss uenighet om politikken. Dersom imidlertid en slik l¢sning blir forklart med at det er en bevisst og gradvis nedtrapping av reduksjonene kan l¢sningen tross alt bli brukbar.

Det å opprettholde og eventuelt utvikle kontaktene med OPEC og de oljeproduserende land er imidlertid i dag kanskje vel så viktig som det n¢yaktige tidspunkt for når produksjonsreguleringene skal droppes fullt eller delvis. Dersom markedet fortsetter å stramme seg til i neste år kan prisene få et kraftigere press oppover. Om noen år kan vi komme til å ¢nske at OPEC modererer prisene. Og vi kan oppleve et svakere marked med bunnpriser igjen og ¢nske at OPEC s¢ker å holde prisene oppe, slik som i de siste 3 årene. Vi skal også unngå å utsette oss for kritikk som kan ha konsekvenser for ¢vrig norsk politikk. Den troverdighet vi får eller tar fra oss selv gjennom måten produksjonsreduksjonene avvikles, vil ved siden av kontaktene vi har på flere plan være med å bestemme våre muligher for påvirkning senere.