Ole Gunnar Austvik:

Flere EU-land har gjennom avgifter på oljeprodukter nå større "oljeinntekter" enn Norge. Avgiftene har medvirket til at ealprisen på råolje har vært fallende det siste tiåret. Dersom også avgifter på gass økes i fremtiden, kan også eksportprisene på gass utvikle seg negativt.

Ofte er miljøargumenter brukt for å innføre eller øke avgifter på petroleum. Den voldsomme avgiftsøkningen på oljeprodukter de siste 10 årene skyldes imidlertid vel så ofte andre forhold enn ønsket om å bedre miljøet. Den kanskje viktigste grunn er fiskal, nemlig at energiskatter har blitt en viktig finansieringskilde for offentlige budsjetter. Såfremt avgifter på oljeprodukter innføres på tvers av forbruksland, har de dessuten den effekt at konsumentprisene presses opp og råoljeprisen presses ned. I oljemarkedet har OECD-landene samlet stor grad av monopsoni (kjøpermakt) slik at felles økning av avgifter på oljeprodukter nettopp har mulighet for å senke råoljeprisen, og dermed føre til billigere oljeimport for forbrukerlandene.

Det internasjonale energibyrået (IEA) har veiet sammen sluttbrukerprisene på ulike typer oljeprodukter og land og funnet at sluttbrukerprisene på petroleumsprodukter har vist en økende trend siden oljeprisfallet i 1986. Samtidig har prisen på råolje falt til tross for et gradvis strammere marked. Råoljeprisene i første halvdel av 1980-tallet på 30-40 $/fat ville i dagens pengeverdi beløpt seg til over 60 $/fat. Dette er et nivå nesten 4 ganger høyere enn dagens prisnivå på 15-20 $/fat. Selv om beregninger av den nøyaktige sluttbrukerpris på et fat olje er usikker, viser foreløpige anslag at en EU-konsument betalte rundt 70 $ for det samme fatet i 1994. De betaler nå mindre enn på begynnelsen av 1980-tallet , men altså mer enn i 1986.

Forskjellen mellom produsent- og konsumentprisene utgjøres i noen grad av kostnader ved raffinering, transport, markedsføring osv.. Hovedsaklig utgjøres imidlertid økningen i differansen av avgifter i forbrukslandene. Avgiftshoppene i OECD-Europa var spesielt store i etterkant av oljeprisfallet i 1986 og har vært jevnt stigende etter Gulf-krigen i 1991. USA og Japan har også økt petroleumsavgiftene betydelig, selv om disse landene historisk ligger på et lavere absolutt nivå enn EU-landene.

I EU-land har avgiftenes andel av sluttbrukerprisene på bensin steget fra rundt 50 % i 1984 til 75-80 % i 1994. Avgiftene på andre oljeprodukter, såsom diesel, fyringsolje osv har økt enda mer, selv om de fortsatt er lavere enn på bensin. Gjennomsnittsbeskatningen på tvers av alle oljeprodukter ligger nå på 60-70% av sluttbrukerprisen i EU. I 1984 var andelen under det halve.

Avgiftene innebærer en massiv overføring av grunnrente fra produsent- til konsumentland. Mens produsentlandene tok mye av grunnrenten i oljemarkedet på 1970- og 1980-tallet er det nå konsumentlandenes statskasser som får de store oljeinntektene. Utviklingen av verdien på norsk oljeeksport kan illustrere dette poenget. Med en produksjon på 2,8 millioner fat pr. dag (mf/d) og som verdens nest største eksportør av råolje beløp eksportverdien seg til i størrelsesorden 100 milliarder kroner i 1994, betalte konsumentene i EU rundt 400 milliarder kroner for samme mengde olje. Derav var over 250 milliarder kroner skatteinntekter til de respektive forbrukslands statskasser, under de forutsetninger som er lagt til grunn for beregningene. Allerede i 1984 beløp verdien av norsk råoljeeksport seg til rundt 80 milliarder 1994-kroner, da produksjonen var rundt 0,8 mf/d, mens konsumentene betalte rundt 110 milliarder 1994-kroner. Beløpet som skatteinntektene utgjorde den gang var "bare" vel 20 milliarder 1994-kroner.

Selv om vår eksport av råolje har mer en tredoblet seg i perioden, har realverdien altså økt relativt lite. Dette har bidratt til at vårt bytteforhold som nasjon overfor utlandet de siste årene gradvis har blitt forverret; vi må produsere stadig mer olje og gass for å bytte til oss en gitt mengde importvarer.

Norge blir også en dominerende gassnasjon mot slutten av 1990-tallet. I gassmarkedet er sluttbrukerprisen bestemt av prisen på dens alternativer, hovedsaklig oljeprodukter. Dette innebærer at gassprisene øker dersom råoljeprisen eller avgiftene f.eks. på fyringsolje går opp. Norsk gasseksport kan altså tjene på høyere avgifter på oljeprodukter.

Avgifter på bruk av selve gassen er i EU langt lavere enn på oljeprodukter. Siden distribusjons- og transmisjonsnettenes marginer er nærmest konstante og konsumentprisen er bestemt av prisen på gassens alternativer, vil imidlertid gassavgifter i sin helhet ofte måtte betales av produsent/eksportør. Dersom avgifter på gass blir mer vanlig i EU-land i fremtiden vil altså våre inntekter fra gasseksporten kunne bli langt mindre enn det vi har trodd.

De facto samtidig bruk av avgifter i markedene for oljeprodukter har ført til at konsumentlandene har fått deler av den markedsmakt som de oljeproduserende landene hadde i oljemarkedet på 1970- og 1980-tallet. Det vil nå kunne være vel så viktig for norske økonomiske interesser hvordan avgiftspolitikken på olje utvikler seg globalt, og for både olje og gass innen
EU, som utformingen av OPECs produksjons- og prispolitikk. Norge får som energipolitisk stormakt således stadig flere elementer å ta hensyn til i utformingen av sin internasjonale energipolitikk.