Ole Gunnar Austvik, NUPI:

Etterspørselen etter råolje har tatt seg kraftig opp etter prisfallet i 1986. Forbruksveksten har vært særlig stor i USA, Sørøst Asia og i utviklingslandene. Forbruket i Vest-Europa, Japan og de kommunistiske landene har på den annen side vist en mer moderat utvikling.

OPEC øker sine kvoter jevnt og trutt. Kvotene blir dertil overskredet relativt betydelig. Deres reelle produksjon ligger i dag på kanskje 22,5 millioner fat pr. dag (mbd). I 1985 var produksjonen på vel 17 mbd. Dette er en økning på i størrelsesorden 30 prosent.

OPECs politikk har siden november 1988 igjen vært å regulere produksjon og pris i markedet. Det økte forbruket det siste året har de stort sett tatt ut i form av økt produksjon. Prisene har blitt holdt innenfor en ramme på 16-18 dollar. Fortsetter forbruket å øke vil imidlertid etterspørselsøkningen før eller senere også måtte slå ut i form av økte priser. Foreløpig har imidlertid signaler fra toneangivende OPEC land som Saudi-Arabia vært at de kunne tenke seg å legge prisen på 18-20 dollar i de nærmeste årene.

Hvordan vil så forbruket utvikle seg videre? Den store oljeimportøren i verden er USA som også er verdens neste største produsent av olje. Miljøvernhensyn, kraftigere uttrykt etter Exxon Valdiz-ulykken, bidrar imidlertid til å hindre en økning av innenlands amerikansk produksjon. På den annen siden kunne skatter redusert forbruket og dermed importen. Men president Bush's valgkampløfte om "no new taxes" ser til å sette en stopper for økte petroleumsskatter i USA. Før det skjer en relativt kraftig prisøkning på olje, ser det derfor ikke ut til at tempoet i importøkningen i verdens største oljekonsumerende land vil avta i noen betydelig grad.

Forbruksøkningen i USA og andre land vil etterhvert spise opp den ledige kapasiteten i OPEC-landene. Allerede i dag har OPEC potensial til å ta ut en del høyere priser enn de vi ser i markedet. Dette kunne enkelt skje bare ved at kvotene ble overholdt. På den annen side kunne priser ut over dagens nivå dempe forbruksveksten noe.

OPECs maktpotensial på sikt er antageligvis størst dersom de nå først kan kjøre produksjonen opp mot kapasitetsgrensen. Dette gir organisasjonen ikke bare økonomisk, men også politisk makt. Det er usikkert hvor kapasiteten nå ligger. Tidspunktet for når produksjonen nærmer seg kapasitet, er derfor ikke et enkelt forhold å klarlegge. I 1979 var produksjonen på hele 31 mbd. Det er tegn som tyder på at kapasiteten i dag er lavere, enkelt hevder så lavt som 25 mbd. Men selv med en kapasitet f.eks. på 29 mbd vil det ta få år med dagens forbruksvekst før kapasitetsutnyttelsen blir så stor at markedet i økonomisk forstand må bli karakterisert som stramt.

Når kapasiteten er nådd vil prisene stige uavhengig av OPECs politikk. Deres mål kan faktisk da bli å begrense prisstigningen slik at de ikke igjen priser seg ut av markedet. Men prisene kan også stige før kapasiteten er nådd. Dette kan skje dersom OPEC-landene blir enige om i større grad å ta etterspørselsveksten ut også i pris. Dersom det skjer en politisk krise i Gulf-
området igjen, vil et stramt oljemarked kunne føre til større prishopp på et tidligere tidspunkt. Et stramt oljemarked kan også bli utnyttet for politiske formål som det ble under den første oljekrisen i 1973/74.

Hva så med Norges forhold til OPEC? I dag reduserer vi vår produksjon med 7,5 prosent i forhold til den til enhver tid gjeldende kapasitet. I perioden 1986-89 har vi imidlertid nesten doblet kapasiteten. Dette har vi gjort mens markedet har vært svakt og så godt som uten offentlig kjent kritikk fra OPEC. Ut fra dette er det vanskelig ikke å karakterisere den tilnærming som regjeringen Brundtland gjorde som vellykket.

Etterhvert som OPEC-landene øker sin produksjon er det selvsagt et tidsspørsmål før Norge må droppe produksjonsreguleringene. Det er vanskelig å finne dette punktet nøyaktig. Det kan imidlertid være gunstig om det gis uttrykk for at OPEC-politikken primært ikke er et partipolitisk stridsspørsmål i Norge. For å gi norsk politikk stabilitet og uttrykk for nasjonal interesse overfor OPEC kan det derfor være heldig om dagens reguleringer forlenges i alle fall en periode til.

OPEC vil være en organisasjon vi må ta hensyn til i vår utenrikspolitikk så lenge vi er et oljeland og så lenge organisasjonen eksisterer. Når produksjonsreguleringene droppes på et tidspunkt, bør kontaktene opprettholdes. Vi kan senere komme i en situasjon der vi ønsker å påvirke organisasjonen til å moderere seg. Et svakt marked kan vi også oppleve igjen. Våre utspill i dag har derfor kanskje først og fremst karakter av posisjonering for fremtiden overfor en organisasjon som har stor betydning for vår økonomi.

Men for Norge må det være å håpe at OPEC velger å la prisene øke noe nå. Det er bedre at forbruksveksten blir noe mer forsiktig enn det vi opplever i dag. En pris på snaut tjue dollar i et par år til gir i motsatt fall grunnlag for  kraftigere prishopp en gang i første halvdel av nitti-tallet. Dette er ikke bra. Ustabiliteten er et problem som i seg selv innebærer store kostnader.