Det kommer til å skje mye rart, slår en engasjert Kjell Arne Brekke fast i en kommentar til min artikkel om scenarieplanlegging som metode for å forstå utviklingen i oljeprisen i marsnummeret av Sosialøkonomen. Kommentaren er kritisk til bruk av scenarieteknikk som hjelpemiddel til å planlegge under usikkerhet, slik Brekke også var det sammen med en medforfatter i en artikkel i Norsk Økonomisk Tidsskrift (NØT) i 1988. Det "rare" som kommer til å skje vil han eksempelvis heller beskrive ved hjelp av stokastiske restledd. Bare en kjenner fordelingen til disse kan en forventningsbane for fremtidige oljepriser beregnes med et konfidensintervall.

Politikken i oljemarkedet

Det er lenge siden jeg har lest en mening om oljemarkedet der politikken til (medlemsland i) Organisasjonen av oljeeksporterende land (OPEC) og Det internasjonale energibyrå (IEA) ikke synes å bli tillagt noen vesentlig betydning for hvordan oljemarkedet skal analyseres både på kort og på lang sikt. Det samme gjelder betydningen av nasjonale og internasjonale økonomiske og politiske begivenheter og dynamikken i disse. Det kan virke som at kommentatoren mener at alt som ikke kan forstås inn i en valgt modell må oppfattes som tilfeldig - heller enn å vurdere modellens relevans og egen kunnskap.

 I kurs der det internasjonale oljemarkedet blir behandlet legger vi opp til å presentere alternativ forståelse for hvordan oljemarkedet kan analyseres. Stor vekt legges på tradisjonell økonomisk teori for ikke-fornybare ressurser ("Hotellings regel"). Men denne settes opp mot andre velferdsmaksimerende modeller, politiske analyser og mer holistiske tilnærmingsmåter som scenarieplanleggingen representerer. Det er ingen som i dag kan hevde å ha funnet den ene riktige måten å analysere oljemarkedet på. Etter gjennomgang av alternative syn, metoder og modeller må hver enkelt ta stilling til hvilken forståelse som bør legges til grunn. Scenarietenkningen er herunder en måte å "sy sammen" ulike typer faktorer og tilnærmingsmåter. Den forkaster f.eks. ikke det som synes å være Brekkes tilnærming, men den går en del lenger bl.a. i å integrere ulike fag.

Scenarieteknikk som metode

Scenarieteknikk har etterhvert blitt en internasjonalt anerkjent analysemetode (se f.eks. Godet 1987) og jeg har i artikkelen forsøkt å vise hvordan den kan tenkes brukt på oljemarkedet. Den søker å fastlegge rimelige robuste områder for priser som ikke vil inntreffe i større grad enn å si hvilke priser vi faktisk vil få, ut fra forhold en vurderer mer eller mindre sannsynlig vil inntreffe i fremtiden. Metoden indikerer at vi rett og slett ikke kan si hva prisen faktisk vil bli med mindre det tas en rekke eksplisitte forutsetninger. Jeg takker i den forbindelse for komplementet om at jeg "oppviser mye kunnskap om mange forhold som vil være relevante for fremtidige utvikling i oljeprisen". Det er beklagelig at kommentatoren ikke ser at disse er satt i et system i artikkelen og selv synes å ønske å eliminere betydningen av en større forståelse for de faktiske forhold ved hjelp av stokastikk.

Scenarioteknikk representerer først og fremst en videreføring av anvendte økonomiske, politiske eller andre modeller ved å øke forståelsen for hvordan markedet fungerer gjennom tverrfaglig integrasjon, snarere enn å gi alternative eksakte prognoser. Den krever innsikt både i ulike én-disiplinære tilnærmingsmåter og de faktiske forhold for å gi full mening. På bakgrunn av de tradisjonelle prognosenes dårlige merittliste er det etter mitt skjønn mer behov for kvalitativ enn kvantitativ diskusjon for å bedre forståelsen for oljemarkedets funksjonsmåte, før en eventuelt igjen går i dybden på enkeltforhold.

Den tverrfaglige tilnærmingsmåte som jeg skisserer søker å oversette ulike typer faktorer til kvantitative (ikke kvalitative, som Brekke skriver) og funksjonelle effekter i markedet. Tilsvarende problemer står en overfor i tallfesting av ikke-økonomiske variable i en nytte-kostnadsanalyse. Dette er vanskelig, men etter min vurdering tross alt bedre å forsøke seg på for å forstå helheten i markedet enn f.eks. partiell økonomisk teori. Svakheten er at den blir langt mindre presis. Andre tilnærmingsmåter må anvendes for å kunne gå mer i dybden på enkeltforhold, såsom i analyser av internasjonal økonomisk vekst, priser på alternative energibærere, skattepolitikk i forbruksland, den politiske utvikling i Midt-Østen, ressurs- og teknologivurderinger i Russland osv.

Finnes det én sannhet?

Jeg hadde håpet at artikkelen var såpass klar at selve metoden er ettergjørbar for andre. Konklusjonene kan imidlertid bli andre enn mine avhengig av hvilke forhold som trekkes inn og hvordan de vektlegges og stilles sammen. Når Brekke stiller meg det noe besynderlige spørsmålet om en annen forsker vil komme til samme resultat under samme premisser, tyder dette på at han har et ønske om at bare mange nok blir enige så må en metode være riktig eller riktig anvendt. Kommer en annen forsker til et annet resultat, så må den være gal. En kan etter mitt skjønn ikke fullstendig frikople kvaliteten på en analyse innen et samfunnsvitenskapelig fag fra den enkeltes vurderingevne i valg av tilnærmingsmåte og vektlegging av parametre. Det er, som kommentatoren skriver, viktig at det finnes ulike syn på dette. Ikke minst i oljemarkedet har de unisone og ofte gale forventningene om framtidig prisutvikling vist seg å være uheldig bl.a. for planleggere.

Til spørsmålene om hvordan en mulig nedre og øvre grense for oljeprisen begrunnes, anbefales kommentatoren å lese side 23-25 om igjen. Det forutsettes i denne sammenheng at leseren er kjent med OPEC og IEAs formål og funksjonsmåte og organisasjonenes og viktige enkeltlands politikk overfor oljemarkedet. Noen referanser om dette er tatt inn i artikkelen.

 Kommentatoren etterlyser også eksakte tallberegninger av de foreslåtte øvre og nedre grensene for fremtidig pris, som jeg i min artikkel har antydet til å være 15-20 $/fat og 30-40 $/fat i 1992-verdi. Disse er valgt ut fra dagens kunnskap og kan kanskje kalles en kvalifisert vurdering. Jeg skriver imidlertid eksplisitt at "diskusjonen omkring mulige framtidige priser må tas som eksempler på hvordan teknikken kan nyttes heller enn absolutte størrelser. Eventuelle videre analyser kan søke å fastsette grensene mer nøyaktig". Et viktig poeng i artikkelen er å diskutere om slike grenser finnes, hvor robuste de kan tenkes å være og hvilke krefter som eventuelt påvirker beliggenheten av dem, ikke å finne en eventuell nøyaktig beliggenhet. Beliggenheten finnes i stor grad gjennom en diskusjon om hva som ikke kan inntreffe. Det er mye interessant forskningsarbeid som eventuelt kunne gjøres for å bestemme disse mer nøyaktig med utgangspunkt i det tankemessige grunnlag metoden setter opp.

 Under avsnittet "konsekvenser for planlegging" blander kommentatoren det som er eksempelbaner i min artikkel, som er meget sårbare, og det som er mer robuste rammer for prisutviklingen. Lave priser i dag kan således etterfølges av lave priser i morgen dersom forutsetningene endrer seg underveis. Man kan altså ikke i perioder regne med priser over en eventuell nedre grense, men vi kan med relativt stor grad av sikkerhet si at prisene ikke vil ligge under den nedre grense over lengre tid, gitt de forutsetningene som er satt opp. En annen sak er at man under andre forutsetninger godt kan tillegge høyere priser i fremtiden en viss sannsynlighet for å inntreffe.

Hvor er oljemarkedet i Hotellings analyse?

 Tradisjonell økonomisk teori for ikke-fornybare ressurser har vært ganske dominerende på en rekke "konferanser med internasjonalt anerkjente økonomer" gjennom åttitallet. Selv om kommentatoren har rett i at teorien kan tolkes slik at prisene både kan synke og stige over tid, har de i all hovedsak blitt tolket slik at prisene vil stige. Kunnskap om økonomisk teori og statistikk er i seg selv ikke tilstrekkelig forutsetning for en god analyse av et marked, selv om det kanskje er en nødvendig forutsetning. Tradisjonell økonomisk teori er på dette området riktignok både presis og "elegant", men hvor finner en helheten i oljemarkedets særtrekk? En risikerer å ødelegge verdien til en partiell teori dersom en forsøker å tillegge den generell utsagnskraft.

Artikkelen som Brekke var medforfatter av i NØT avviste scenarieteknikk som metode for planlegging under usikkerhet. Etter mitt skjønn var den forenklede oppfatning som der kom fram om scenarieteknikk ikke godt nok grunnlag for en slik konklusjon. Dette syn strider også mot erfaringer og praksis til selskaper og myndigheter som nettopp nytter scenarieteknikk når usikkerheten er stor og sammensatt, se f.eks. Wack (1985) der ordet "scenarioplanlegging" også er hentet fra. For disse blir scenarioteknikk noe langt mer enn en å "liste opp momenter for å la konklusjonen følge som en ren subjektiv vurdering" som kommentatoren slutter. De har fått ny innsikt om hvordan kvalitativt ulike forhold virker inn på hverandre og en konkret måte å forstå betydningen av at nye situasjoner oppstår, andre aktører foretar en handling eller virkningene av egne handlinger.
 Metoden er komplementær til en-disiplinære tilnærmingsmåter - ikke et alternativ - og kan eventuelt bidra til å sette disse i et forhold til hverandre. Økonometriske beregninger kan herunder gjøre deler av et scenarie mer presis - men ikke erstatte den tverrfaglige integrasjon som er dets helhetlige hovedbidrag. Her burde vi ha mer å konsentrere oss om og å videreutvikle enn å være uenige om.

Referanser:

Austvik, O.G., 1993: A View on Economic Theory of Exhaustible Resources, Skriftserien nr.89, Oppland DH
Godet, M., 1987: Scenarios and Strategic Management, Butterworth Scientific Ltd.
Wack, P., 1985: "Scenarios: Unchartered Waters Ahead", Harvard Business Review September - October.