Ole Gunnar Austvik
Høgskolen i Lillehammer

Veksten i norsk økonomi er bedre enn på lenge. I fjor var økningen i brutto nasjonalprodukt (BNP) på 3,9 %.. For inneværende år har Norges Bank anslått den til å bli 3,25 prosent og i 1996 2,75 prosent. Vi må tilbake til begynnelsen av 1980-tallet for å finne tilsvarende vekstrater.

Årsaken til den sterke konjunkturoppgangen skyldes dels sterk hjemmeetterspørsel og dels stor etterspørsel internasjonalt. Det siste kommer særlig norsk eksportindustri til gode. Den internasjonale konjunkturoppgangen førte til en vekst i eksportvolumet av tradisjonelle varer med hele 14,3 % i 1994. Hjemmeetterspørselen har imidlertid også vært rettet mye mot importerte varer, noe som har ført til en omtrentlig like stor oppgang i importvolumet. Volumet både for eksport og import forventes å falle ned til i størrelsesorden 5-8 % i 1995 og 1996.

I de nærmeste par årene forventer Norges Bank at hjemmeetterspørselen dempes noe, men at investeringene vil gå opp. Med en lønnsvekst på rundt 4 prosent i 1995 og i 1996, antar de at konkurranseevnen totalt sett svekkes. BNP-veksten for perioden 1997-99 forventes således å ligge på i underkant av 2 prosent.

Sammenliknet med andre europeiske land skiller ikke norske vekstrater seg særlig ut. Men det er vel og merke i en situasjon da petroleumseksporten når utrolige høyder. Norge er nå verdens nest største oljeeksportør, etter Saudi-Arabia. I løpet av de neste årene blir vi også Europas ledende gasseksportør, sammen med Russland. Dette til tross for at realprisene på råolje har vært fallende i mange år nå.

Trekker vi fra oljeinntektene, viser altså Fastlands-Norge en langt svakere vekst enn viktige konkurrentland. Går vi til de virkelig store utfordrerne i verdensøkonomien finner vi faktisk vekstrater på hele 5-12 prosent. Dette gjelder land som Malaysia, Sør-Korea, Singapore, Taiwan, Thailand, Brasil, Kina, India m.fl. Veksten i disse landene er heller ikke basert på salg av råvarer og ressurser. Hovedsaklig skyldes veksten høy-produktiv foredling av industrivarer. For de stadig flere "nye" økonomiene forventes de høye vekstratene å fortsette de neste årene.

En hovedgrunn til at mange land har høyere vekstrater enn Norge innen "tradisjonell" vare- og tjensteproduksjon, er at store deler av norsk næringsliv i internasjonal sammenheng har lav produktivitet. Produktiviteten avhenger av hvor effektiv man er i å fremstille varer og tjenester. Men den påvirkes også av de kostnader man pådrar seg i produksjonen og de priser man oppnår i markedene.

Et mål for norsk økonomi er således å produsere flere varer og tjenester i (nisjer av) sektorer, som gir bedre priser enn i dag og å holde kostnadsnivået nede. Tar vi ut for mye av fortjenesten ved dagens vekst i form av økt privat eller offentlig forbruk, så vil konkurranseevnen svekkes gjennom sterkere prisvekst enn våre konkurrenter. Da kan det bli fristende å bruke enda mer oljepenger for å opprettholde inntektsnivået. Dette er en viktig årsak til at Regjeringen har et håp om få etablert et reelt oljefond fra 1996. Fondet er blant annet ment å skulle hindre at alle oljepengene blir brukt til løpende forbruk og at kronekursen blir for sterk, altså hindre at kostnadene for norsk næringsliv drives opp.

Hvorfor skal vi imidlertid være med på dette "racet"? Kan vi ikke slår oss til ro "med det vi har"? Prisen for å konservere
produksjonsstrukturen for mye er imidlertid at vi da må skjerme norsk næringsliv stadig mer mot utenlandske importvarer, etterhvert som andre land produserer varer og tjenester bedre og billigere enn oss. Samtidig vil vi miste eksportmarkeder. Skal vi velge oss bort fra den økte konkurransen vil måtte betale for det i form av økt skjerming for å unngå eller utsette nedleggelser ved å bruke opp formuen i Nordsjøen. Dette alternativet eksisterer i noen år til, men ikke for alltid.

Hva betyr så Norges nei til medlemskap i Den europeiske union (EU) i dette? Så langt lite eller ingenting. Verken medlemskap eller ikke-medlemskap i Unionen bedrer automatisk produktiviteten. Norge deltar jo stort sett på konkurransemessige like vilkår med andre europeiske land i Det indre marked gjennom avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Dette reflekterer det faktum at EU omgir Norge og setter rammene for vår europeiske konkurranseposisjon, uavhengig av om vi er formelt medlem av Unionen eller står "utenfor". Tilsvarende setter Asia og resten av verden viktige rammer for Europas konkurranseposisjon, selv om mye av Europas næringsliv ikke alltid er like glade for det. Den internasjonale konkurransen gir således stadig mindre handlerom i enkeltstaters og -regioners økonomiske politikk.