Med utgangspunkt i enkel handelsteori diskuterer denne artikkelen hovedtrekk ved et lands økonomiske fordeler av internasjonalt vare- og tjenestebytte. Videre tar den for seg interessekonflikter som oppstår gjennom omfordelingseffekter som følger av økt frihandel. Ulike argumenter for handelsbegrensninger diskuteres og likeså alternative virkemidler som kan nyttes for å begrense importen og å øke eksporten. Mulige nivåer for økonomisk integrasjon settes også opp. Lavere nivåer kan presse fram høyere og mer omfattende nivåer for integrasjon for å hindre at ikke-tariffære handelsbegrensninger innføres som substitutt for fjernede tollsatser og kvoter. Det finnes imidlertid også muligheter for tilbakeslag og for at integrasjonsprosessen kan ta lang tid.

Det er rundt 200 år siden Adam Smith og David Ricardo først formulerte de gjensidige fordeler ved et fritt vare- og tjenestebytte mellom land og regioner. Siden da har handelsliberalistiske ideer variert i attraktivitet ettersom hvordan fordelene og ulempene ved frihandelen har vært fordelt og hvor stor arbeidsløsheten i åpne økonomier har vært. Særlig alvorlige var tilbakeslagene i frihandelen etter 1870 og i mellomkrigstiden. Mest fri var verdenshandelen i forrige århundre fram til 1870 og den har gradvis blitt friere etter 2.verdenskrig. Den institusjonsbygning som har foregått gjennom IMF, Verdensbanken, OECD, GATT, EFTA, EU og etterhvert G7, har vært viktige fundament for en utvikling i retning av handelsliberalisme og forsøk på internasjonal samordning av økonomisk politikk etter krigen og som har berørt og berører Norge sterkt.

Handelen på tvers av landegrenser utgjør nå ca. 20 prosent av bruttoproduksjonsverdien av varer og tjenester. Tallet for Norge er på rundt 50 prosent. Den voldsomme veksten i handel mellom land og regioner, migrasjon, internasjonale investeringer, turisme, teknologiutveksling og en økt rolle for multinasjonale selskaper, har sterkt endret det internasjonale økonomiske og politiske system. Med avslutningen av Uruguay-runden i GATT, etableringen av World Trade Organization (WTO) og utviklingen av Den europeiske union vil de internasjonale integrasjonsprosessene ytterligere kunne skyte fart.

I denne artikkelen skal vi på basis av enkel handelsteori først diskutere velferdsvirkninger av økonomisk integrasjon. Deretter skal vi sette opp en oversikt over innen hvilke økonomiske rammer land og regioner integreres. Spørsmål som tas opp er: Hva er årsaken til handel og hvorfor kan frihandel være fordelaktig? Hvem tjener, hvem taper og hva er nettogevinsten for samfunnet? Hvilke argumenter kan gå mot frihandel og hvilke virkemidler kan brukes til å påvirke handelsstrømmer?

Deretter diskuteres utviklingen fra en situasjon der et land er fullstendig selvberget (autarki) og gradvis går over til en større handel med omverdenen hvor til slutt landet er fullstendig integrert med andre land i en føderasjon. Vil EU utvikle seg til en europeisk økonomisk og monetær union, er det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) en varig løsning eller kan utviklingen reverseres slik at vi i overskuelig framtid i realiteten bare vil sitte igjen med en tollunion mellom EØS-land?

De fleste land ønske en eller annen grad av frihandel heller enn fullstendig isolasjon eller fullstendig åpenhet. Det er som regel snakk om optimal heller enn maksimal grad av åpenhet, noe som vel også kjennetegner uenigheten mellom de som ønsker Norge som medlem av EU og de som ikke ønsker det. Denne artikkelen har til hensikt å påvise viktige økonomiske faktorer bak og økonomiske virkninger av en internasjonal integrasjonsprosess og å diskutere fordeler og ulemper ved denne. Den tar ikke standpunkt til hvorvidt det er økonomiske faktorer eller om det er politiske, kulturelle, historiske faktorer, interessekonflikter eller annet, som er viktigst for dagens utvikling av EU. Den tar heller ikke standpunkt til hvorvidt utviklingen er ønskelig eller ikke. Utgangspunktet for diskusjonen er økonomisk teori, men forsøkt fremstilt slik også at ikke-økonomer kan ha nytte av den. Herunder er enkelte vanlige samfunnsøkonomiske begreper søkt forklart i noter.
 
 

Årsaker til handel

Når en skal analysere hvorfor en vare eller tjeneste produseres på et bestemt sted og handles med visse andre økonomiske aktører kommer en selvsagt til at det er svært mye som er av betydning. I økonomisk teori trekkes gjerne de tre faktorene naturressurser, arbeidskraft og kapital fram som fundament for produksjon og sysselsetting.

Utgangspunktet er at all produksjon trenger råvarer. De som eier en råvare har mulighet for å selge denne, enten i ubearbeidet form eller foredlet. Norge har basert mye av sin eksport rundt råvarer med en lav bearbeidelsesgrad, som vannkraft (smelteverksprodukter), olje, gass, mineraler og metaller, fisk og skog. De land som har mindre eller ingenting av disse råvarene, vil være interessert i å kjøpe dem som innsatsfaktorer til sin industri. Naturforhold kan også regnes som en råvare. Land ved Middelhavet kan selge sitt gode klima gjennom bearbeiding til turistindustri eller som dyrking av tropiske frukter som appelsiner og bananer som vi for vår del er interessert i å kjøpe.

Noen produksjonsteknologier er svært arbeidskrevende mens andre krever mindre arbeidskraft. De land som har rikelig med arbeidskraft vil gjerne få lavere lønninger enn land med lite arbeidskraft, og kunne produsere arbeidsintensive varer billigst. Andre produksjons-teknologier er svært kapitalkrevende. De land som har mye kapital vil lettere kunne produsere kapitalintensive varer billigst.

De internasjonale handelsstrømmer er imidlertid i tillegg bestemt av en rekke andre forhold. Egentlig kunne man peke på alle de faktorer som påvirker det relative kostnadsnivå i produksjonen av ulike varer og tjenester, med andre ord alle de faktorer som påvirker beliggenheten til og utseende av bedrifters kostnadskurver. Nedenfor skal vi summarisk nevne enkelte slik faktorer.

Stordriftsfordeler i en produksjon tilsier at store produksjonsserier gir en lavere enhetskostnad enn små serier. Nær all produksjon har fallende gjennomsnittskostnader på visse nivåer av produksjonen. Er gjennomsnittskostnadene fallende ved svært store serier vil de som kan komme opp i slik nivå på produksjonen produsere billigere enn de som ikke kan det. Spesielt for små land med et lite hjemmemarked er internasjonal handel helt nødvendig for at bedriftene skal kunne bli store nok til å produsere til internasjonalt konkurransedyktige priser. Et vanlig eksempel her er bilproduksjon.

Internasjonal handel gir videre bedriftene økt konkurranse, noe som tvinger fram bedret effektivitet og senker kostnadene. Dette vil også forsere kravene til høyere kunnskapsnivå og gi tilgang til teknologi i vid forstand.

Den geografiske beliggenheten til et land virker inn på transportkostnadene. Land som ligger nær hverandre har blant annet av denne grunn som oftest større samhandel enn mer fjerntliggende land. Norsk utenrikshandel domineres da også av handel med land som Sverige, Storbritannia og Tyskland.

Handels- og valutapolitiske forhold påvirker handelsstrømmene. Politiske strømninger de siste årene har gått i retning av økt liberalisme. Et liberalistisk system fremmer handelen og går inn på en sterkere internasjonal arbeidsdeling. Merkantilismen søker på den annen side å beskytte egen industri mot konkurranse utenfra.

Rent politiske forhold påvirker handelen gjennom krav om standardisering, sikkerhetsforskrifter, markedsføringsbistand osv. Et lands politiske stabilitet er også viktig, jfr. den dramatiske nedgang i Jugoslavias turisme de senere år som følge av krigen.

Teorien om komparative (relative) fortrinn formulerer fordelen ved å spesialisere seg og er kanskje det viktigste fundament i handelsteorien. Kort sier den at en region eller et land har et konkurransefortrinn på områder der det kan produsere varer og tjenester til en lavere alternativkostnad enn andre. Med andre ord gjelder dette i produksjonsprosesser der en bruker mindre ressurser enn andre land sammenliknet med andre produksjoner en alternativt kunne engasjere seg i. For å være konkurransedyktig behøver en altså ikke være best i produksjonen av en bestemt vare eller tjeneste, eller ha et absolutt fortrinn. En må se det i forhold til hva en alternativt kunne gjort.

Når en skal finne sitt komparative fortrinn ser en alltid en aktivitet i forhold til det en alternativt kunne gjort. Dette gjør det umulig å ikke ha et komparativt fortrinn i noe. "Det hyggelige med komparative fortrinn er at alle har dem" (Normann 1993). Det vil alltid være slik at noe av det en kan produsere kan gjøres relativt bedre (billigere) enn andre i forhold til alternative gjøremål en kunne ha valgt. Samtidig er det dermed også slik at det ikke er mulig å ha komparative fortrinn på alle områder. Poenget er å finne i hvilke produksjoner en har eller kan utvikle fortrinn på, og hvilke en skal la andre spesialisere seg i. Dette fører til at en bruker minst mulig ressurser for å fremskaffe gitte mengder varer og tjenester.

Det kan være mange årsaker til at en har et komparativt fortrinn, og som gjør at en kan produsere noe til lave kostnader og/eller høy kvalitet. Tidligere var det en vanlig oppfatning at et land vil ha et komparativt fortrinn i produksjonen av den vare/tjeneste som intensivt bruker en ressurs en har mye av (som nevnt over). Dette er hovedinnholdet i Heckscher-Ohlin-teorien. Har landet mye arbeidskraft i forhold til andre land, f.eks. materialisert gjennom lave lønninger, bør det produsere arbeidsintensive varer, mye kapital tilsier produksjon av kapitalintensive varer, mye naturressurser tilsier produksjon av varer/tjenester som er intensive i forbruk av denne som innsatsfaktor osv.

Etterhvert har imidlertid markeder for råvarer og kapital blitt stadig mer globalisert. Dette gjør at land som ikke har ressurser selv kan kjøpe dem fra andre. Japan er et eksempel på et relativt råvarefattig land som likevel er konkurransedyktig innen en rekke bransjer. Produksjonsteknologien er også blitt stadig mer tilgjengelig globalt. Videre har det kommet stadig flere substitutter til råvarer.

Konkurransesituasjonen har således endret seg fra en statisk situasjon der eiendomsforholdet til produksjonsfaktorene betydde mye til en dynamisk situasjon der konkurransesituasjonen kontinuerlig endres på basis av evnen til å foredle varer og tjenester. Det er i dette bildet at enkelte etterhvert har klart å lage seg/skape komparative fortrinn og bedre konkurranseevnen.

I dette ligger at et komparativt fortrinn ikke uten videre er evigvarende, men at produkter stadig må utvikles og kostnadene senkes dersom det skal beholdes. Dette har ført til teorier rundt betydningen av know-how, bedriftskultur, "cluster"-teorier og av langsiktig satsing. Mange oppfatter at Japan har utviklet sine fortrinn og sterke vekst de siste tiårene på grunnlag av slike faktorer. Stadig flere land i Asia tar nå etter Japan, først med nokså arbeidsintensiv produksjon på grunnlag av de lave lønninger, men etterhvert som stadig mer sofistikerte produsenter og eksportører. Det er i Asia de store overskuddene ligger på 1990-tallet, riktignok med samfunnsformer som mangge vil hevde stort sett er langt mer autoritært styrt enn de vest-europeiske og i USA. På 1970- og 1980-tallet lå overskuddene i ressursrike oljeland ved Den persiske gulf. Det kan i dag se ut som at de som bearbeider varer foreløpig har vunnet over ressurseierne. Dette kan være et tankekors for Norge som eksportere mye råvarer og relativt lite bearbeidede varer.

Virkninger av frihandel

Den viktigste effekten av frihandel er at man ikke lenger trenger å forbruke det samme som en produserer. En kan bytte til seg varer og tjenester utover det en kan fremskaffe som autarkist. I tillegg er det en spesialiseringsgevinst i produksjonen som gjør at det økonomiske nivå kan heves ytterligere. Dette er rett og slett en videreføring av argumentet at det er økonomisk fordelaktig å spesialisere seg for en bedrift eller person i forhold til å "gjøre alt selv".

Når to land begynner å handle, eller reduserer handelshindringer mellom seg, utjevnes prisene på de varene eller tjenestene som handles. Det landet som produserer dyrest får lavere priser, mens landet med de laveste kostnadene får høyere priser. Landet med initialt lave priser blir netto eksportør av varen og landet med initialt høye priser nettoimportør.

Importkonkurrerende bransjer får således lavere priser ved frihandel. Produsentene må redusere produksjonen til det punkt hvor grensekostnaden er lik det nye internasjonale prisnivået. Mens importkonkurrerende produsenter taper, tjener konsumentene av varen eller tjenesten på prisnedgangen. Dette fører til at konsumenten kan øke sitt forbruk. Konsumenten vinner dermed mer enn summen av produsentens tap og reduksjonen i produksjonskostnadene. Nettoeffekten for samfunnet blir positiv.

Eksportkonkurrerende bransjer får høyere priser ved frihandel. Produsentene kan øke produksjonen opp til det punkt der deres grensekostnad er lik det nye internasjonale prisforholdet. Dermed tjener produsentene på liberaliseringen, mens konsumentene taper. De høyere prisene fører også til at produsenten kan øke sin produksjon utover det den var før handelen startet. Dermed vinner produsenten mer enn konsumenten taper. Nettoeffekten for samfunnet blir også her positiv.

For alle land som deltar i frihandel er altså den økonomiske nettoeffekten positiv. Det er som oftest de land som har priser som vesentlig avviker fra verdensmarkedsprisene som netto vil tjene mest på frihandel. Dette er et fundament for en stadig mer liberal verdenshandel slik GATT-forhandlingene har bidratt til. Her vil imidlertid lett sterke interessekonflikter oppstå mellom personer, bransjer og distrikter som domineres av henholdsvis importkonkurrerende virksomhet eller er konsumenter av eksportvarer på den ene side og de som driver med eksportkonkurrerende virksomhet eller er konsumenter av importvarer på den annen.

Et land bruker imidlertid mindre ressurser på å tilegne seg en gitt mengde varer og tjenester ved å spesialisere seg i og øke produksjonen av en vare som det kan produsere effektivt og importere varer det produserer mindre effektivt. Dette innebærer en vridning i retning av mer eksport og import og mindre produksjon for hjemmemarkedet. Spesialiseringsgevinsten vil ikke føre til at all produksjon av en vare vil foregå i ett land, eller ett sted, men at den vris i retning av det optimale punkt der grensekostnadene i hver produksjon er lik de nye internasjonale prisene. Når dette er nådd er de komparative fortrinn i denne produksjonen uttømt, eller utnyttet maksimalt.

Det eksisterende ressursgrunnlag utnyttes altså bedre i hvert land når de optimaliserer etter internasjonale priser heller enn nasjonale. Dertil fører økt konkurranse til lavere kostnader og innovasjon slik at komparative fortrinn lettere kan utnyttes og utvikles. De store markedene øker mulighetene for utnyttelse av stordriftfordeler der slike foreligger. Reduserte administrative kostnader og bedre effektivitet i markedene ved lettelse eller fjerning av tollbehandling må også nevnes.

Dette innebærer at utnyttelse av spesialisering og internasjonalt varebytte reduserer den totale ressursbruk for fremskaffelse av en gitt mengde varer og tjenester. Partielt sett kan dette være en fordel for miljøet. Mot dette står at handelen også vil føre til økt ressursbruk som følge av høyere produksjon og vekst. Mot dette argumentet igjen fremstår miljø som et inntektselastisk gode, slik at miljøet blir tatt mer hensyn til i rike enn i fattige land. Hvilke av disse effektene som er sterkest kan variere mellom sektorer og over tid. Når en ser på forskjellen i etterkrigstidens miljøødeleggelser i det handelsliberale Vest-Europa og det sentralstyrte og mer selvbergede tidligere Øst-Europa, vil en vel lett komme til at innføring av frihandel for de Øst-Europeiske landene vil kunne være en fordel for miljøet. Hvorvidt miljøfordelene ved økt arbeidsdeling er uttømt innen Vest-Europa i dag skal ikke vi her ta standpunkt til.

En rekke miljøproblemer er nå internasjonale i sin karakter. I en frihandelsordning som tar hensyn til forurensninger som en samfunnsøkonomisk kostnad vil det derfor også åpne seg en politisk mulighet for å sette minstestandarder på tiltak som begrenser plagene som et land kan påføre et annet. I EUs tilfelle forsøkes nå dette, og problemområdet har etterhvert også kommet inn som tema i GATT-sammenheng. Forurensning, som et biprodukt til varer og tjenester som har en verdi i markedet, har blitt en internasjonal handelsvare, riktignok med negativ pris. For stadig flere land har det direkte velferdsbetydning at andre land reduserer sin forurensing på linje med fordeler ved å få andre varer og tjenester. En ønsker dessuten å unngå at noen skal få en konkurransefordel ved å drive slett miljøarbeid. På lang sikt vil ødeleggelse av miljøet kunne føre til mindre produksjon, selv om det på kort sikt kan være lønnsomt (ref. f.eks. tidligere Øst-Europa og Sovjetunionen).

Et land kan ikke velge sin optimale grad av frihandel fullstendig uavhengig av omverdenen. Hvis de fleste andre land deltar i internasjonalt vare- og tjenstebytte og driver kostnadene ned, vil et land som velger å beskytte seg måtte sette opp stadig høyere beskyttelsesanordninger for å holde samme priser over tid til importkonkurrerende produsenter. Samtidig vil de stadig lavere internasjonale produksjonskostnadene også føre til lavere priser for landets eksportprodukter. En slik proteksjonistisk politikk vil derfor måtte innebære nedgang i levestandard og utviklingsnivå over tid når resten av verden går lenger i sin frihandel. Et dilemma i et land som Norge som setter stor verdi på likhet og fordeling er at en vellykket deltakelse i et slik internasjonalt konkurransesamfunn kan komme til å kreve at det i større grad støttes opp under de som lykkes i denne konkurransen. Da må i så fall ressurser frigjøres fra virksomhet som ikke er konkurransedyktig.

Når man går inn i en frihandelsordning med andre land og beskytter seg for import fra såkalte "tredjeland", vil varer som en tidligere importerte fra disse tredjelandene kunne bli dyrere (handelsdiversifisering eller handelsvridning). Dette kan tilsi at et land alltid bør gå inn i frihandelsarrangementer med land som har en betydelig eksport- og importandel i egen utenrikshandel.
 
 

Argumenter for begrensinger i handelen

Vi kan se tiltak over hele verden som har til hensikt å begrense den frie handel. Dette indikerer at fordelene ved frihandel er noe mer nyansert enn i lærebokeksempelet over. Nedenfor skal vi nevne noen vanlige argumenter for begrensninger i handelen.

Regionale virkninger. Billigere transport, kommunikasjon m.v. i sentrale strøk vil ofte kunne føre til at virksomhet lokaliserer seg der heller enn i utkantstrøk. Gjennom negative ringvirkninger ved flytting fra distrikter til tettsteder kan effektene av en handelsliberalisering forsterkes og gjøre situasjonen ekstra vanskelig for distriktene. Dette gjør at de fleste land fører noen form for distriktspolitikk gjennom bygging av infrastruktur og ulike støtteordninger.

Avhengighet av omverdenen. Vridningen i retning av mer eksport og import fører til at et land blir mer avhengig av utviklingen i resten av verden. Det positive ved dette er at landet da får full fordel av sin spesialisering og tar del i den internasjonale økonomiske vekst dersom verdensøkonomien går bra. Omvendt vil det imidlertid være et problem i nedgangstider. Da vil de mest åpne landene få virkningene inn over seg raskere og sterkere. Dette gjør at en åpen økonomi blir mer utsatt for internasjonale konjunktursvingninger enn mer lukkede økonomier. Dette er en årsak til at alle land ønsker en viss grad av "selvberging" eller egenproduksjon av varer for å minske virkningene av slike svingninger. En må også forholde seg til mulighet for mer dramatiske leveransestopp av importerte varer. Særlig viktig for fleste land i denne sammenheng er mat og krigsviktige varer som våpen og energi.

Monopoler. Utnyttelse av stordriftsfordeler i internasjonale markeder fører til større bedrifter og i noen tilfeller monopoler som kan komme til å misbruke sin markedsmakt med mindre det offentlige setter inn virkemidler mot dette (reguleringer, konkurranseregler, nasjonalisering osv). Imidlertid er dette et problem i alle markeder da det vil være bedriftenes størrelse i forhold til markedets størrelse som alltid vil være avgjørende. En mellomstor bedrift kan således utøve monopolmakt i et beskyttet marked mens en langt større bedrift ikke har denne muligheten i et internasjonalt marked der den kan bli en av flere konkurrerende virksomheter. Enhver økonomi vil alltid ha behov for å beskytte seg mot misbruk av monopolmakt uansett størrelse.

Oppfostringsbeskyttelse. En industri med et potensielt komparativt fortrinn kan trenge tid til å utvikle dette. De må f.eks. opparbeide stordriftsfordeler, kunnskap om produksjonen osv. og dermed trenge beskyttelse i en periode. Etter en slik oppfostringsperiode kan så beskyttelsen etterhvert reduseres eller fjernes. Beskyttelsen eller støtten kan gis som tollsats på konkurrerende import, men også f.eks. som subsidier og bygging av infrastruktur.

Det finnes imidlertid et "senilt" motargument. Gamle industrier som verken hører eller ser at omverdenen har endret seg kan ikke lenger konkurrere men blir likevel holdt i live gjennom omfattende støtteordninger for å opprettholde arbeidsplasser. En måte å skille infantil og senil virksomhet på er å vurdere hvorvidt investeringer og støtteordninger kan bringe kostnadene tilstrekkelig ned over tid til at industrien etterhvert kan få et komparativt fortrinn. Er bedriften imidlertid "senil" vil støtteordningen måtte bli stadig mer omfattende, der resultatet som regel er at nedleggelsen kun forsinkes.

Når et land åpner seg mer for internasjonal handel blir det lett til at importen på kort sikt øker raskere enn eksporten. Førstevirkningen av større liberalisme vil således kunne være forverret handelsbalanse og større arbeidsløshet. På lengre sikt vil imidlertid handelsbalansen kunne bedres og arbeidsløsheten bli mindre såfremt landet lykkes i å utvikle sine komparative fortrinn.

En må også trekke inn kostnadene ved selve strukturendringen. Den langsiktige gevinst ved å åpne for mer frihandel må være større enn kostnadene ved omleggingen.

Det kan være et ønske om å diversifisere risiko fra sterkt fluktuerende internasjonale markeder. Importland av olje har eksempelvis søkt å redusere oljeforbruket ved å finne substitutter og drive energisparing. Land som eksporterer olje har på sin side søkt å finne "flere ben å stå på".

Bedre handelsbalansen. Handelsbalansen kan bedres ved å minske importen (men også ved å øke eksporten).

Uønskede varer og land. En kan ønske å hindre import av ikke ønskede varer som narkotika, ulovlig pornografi, ville hunder, våpen etc. Dette kan også gjelde land som en ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Et eksempel på dette siste er FNs embargo av Irak.

Verdinormer. En kan ønske en annen samfunnsutvikling, ikke at konsumet skal øke "for enhver pris".

Det finnes imidlertid også argumenter for handelsbegrensninger som vanskeligere lar seg forsvare faglig eller normativt.

Noen hevder at importen bør reduseres fordi penger da går ut av landet som i stedet kunne bli brukt innenlands. Import er imidlertid det godet vi får for vår eksport. Ved å eksportere varer vi er gode til å produsere og importere varer vi er mindre gode i, kan vårt totale forbruk økes.

Et annet argument er at vi må beskytte oss mot varer produsert av altfor billig utenlandsk arbeidskraft. For forbrukerne er det imidlertid en åpenbar fordel å få import fra f.eks. Asia. Landet som helhet vil bruke mindre ressurser på å spesialisere seg i noe annet og å kjøpe de arbeidsintensive varene fra lavtlønnsland. Selvsagt er det imidlertid slik at enkelte produsenter og arbeidere hjemme vil tape på importen. Arbeiderne i u-land vil tjene gjennom økt etterspørsel etter deres produkter (såfremt ikke eieren av bedriftene tar alt).

At proteksjonisme senker arbeidsløsheten er korrekt for den enkelte bedrift. Dersom vi beskytter våre markeder, vil imidlertid andre land gjøre det samme. Vår egen eksportindustri vil således kunne tape, slik at sysselsettingseffekten for landet vil være usikker selv på kort sikt. På lenger sikt vil arbeidsløsheten øke. Som en midlertidig løsning kan imidlertid proteksjonisme være fornuftig for å lette overgangsperioder under strukturendringer av næringer, når det er sterk etterspørsselssvikt fra omverdenen eller at omverdenen blir mer proteksjonistisk.

Ved at andre land subsidierer sin eksport skapes "kunstig" lave priser som utkonkurrerer egen virksomhet ("dumping"). Egentlig er dette en fordel for importlandets konsumenter, da skattebetalerne i eksportlandet subsidierer deres forbruk. Men konsumenten vil tape dersom hensikten med dumpingen er å fjerne konkurrenter for så selv å bli monopolist i markedet.

Det finnes også argumenter for å øke handelen utover det et marked ville føre til uten inngripen.

Noen land søker å støtte produksjon av varer og tjenester som beveger seg i retning av høy vekst i fremtiden. Produkter med høy inntektselastisitet og vekst i internasjonale markeder har vært et kriterium som særlig asiatiske land har siktet mot i sin så langt vellykkede satsing på eksportledet vekst.

Ved å øke den gjensidige økonomiske avhengighet mellom land kan muligheten for væpnede konflikter reduseres. Det mest brukte eksempelet på dette er fraværet av krig mellom Frankrike og Tyskland etter den annen verdenskrig. Mange mener dette skyldes den gjensidige interessen de to landene nå har i motpartens fungerende økonomi. Det var også et viktig fundament for Willy Brandts Ost-Politik på 1970-tallet. Andre trekker fram situasjonen i Nord-Irland og Jugoslavia som motargument.

Virkemidler for å begrense handelen

Det finnes ut utall av direkte og indirekte handelshindringer. Vi skal her kort nevne noen av de viktigste.

Tollsatser. En tollsats er en avgift på importerte varer, vanligvis regnet i prosent av importprisen. For et lite land vil innføring av en tollsats for de fleste varer føre til en tilsvarende stor prisoppgang i hjemmemarkedet samt tollinntekter til staten.

Kvoter. Dersom en importkvote settes like stor som den import en gitt tollsats vil føre til kan det vises at effekten er det samme som med en tollsats, bortsett fra at myndighetene mister tollinntekter. Problemet er ofte å bestemme hvem som skal få tildelt kvotene og dermed merinntektene som fremkommer mellom importpris og den høyere innenlandske salgsprisen. Dette kan bl.a. gi grunnlag for korrupsjon blant de som tildeler kvotene.

Valutakontroll. Dette er en form for finansielle kvoter som tildeles importører. Det kan også gjelde borgere som reiser til utlandet. Dette virkemidlet har vært brukt i de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa og Sovjetunionen.

Valutakurser. En devaluering av norske kroner vil føre til høyere priser på både eksport- og importvarer. Dette er til fordel for alle konkurranseutsatte produsenter og til ulempe for konsumentene. Prisstigningen fører imidlertid også til kostnadsstigning i landet. Dette "spiser" etterhvert opp de konkurranseutsatte produsentenes fordeler av de høyere prisene. Dette kan føre til behov for enda en devaluering. Dersom en ikke klarer å hindre stigningen i kostnader som følge av devaluering blir devaluering således ofte primært et virkemiddel for å løse kortsiktige problemer.

Embargo. I dette tilfellet forbyr regjeringen i et land samhandel med et annet land eller med visse varer.

Subsidier. Subsidier kan gis både til import- og eksportkonkurrerende industrier. I det siste tilfellet kalles det dumping. Subsidier senker kostnadene til hjemmeprodusenten slik at den blir mer konkurransedyktig.

Administrative barrierer. Restriksjoner på hvilke typer produkter som kan bli solgt, såsom flaskeformer og -størrelser, renhetslover, lokaliseringspålegg, komplisert tollbehandling m.v. som begrenser importen. Her er kanskje fantasien den viktigste begrensende faktor.

Optimal grad av frihandel og handelspolitikk

Samfunnet må veie de totale fordelene ved frihandel mot de totale ulempene, f.eks. som i en nytte-kostnadsanalyse. Utover rent fagøkonomiske vurderinger ligger det en god del skjønn og verdivurderinger som i demokratier blir avgjort ved folkeavstemninger når de er betydelige nok, såsom i spørsmålet om et norsk EU-medlemskap. De fleste land vil ende opp med ønsker om grader av frihandel heller enn fullstendig isolasjon eller fullstendig åpenhet. Det blir snakk om optimal heller enn maksimal grad av åpenhet. Argumentene for dette optimum kan en finne i summen av og balansen mellom fordeler og ulemper ved handel f.eks. slik det er diskutert i denne artikkelen. Et lands handels- og industripolitikk kan struktureres på ulikt vis ut fra dette.

I teorier for optimal toll diskuteres hvordan en tollsats kan brukes til å redusere importen til det punkt der dens sosiale grensenytte blir lik samfunnets grensekostnad. Utgangspunktet er at importen på noe vis kan oppfattes å ha en negativ ekstern virkning på samfunnet som gjør at den bør reduseres, f.eks. ut fra argumenter vi har nevnt over. Større importland kan i tillegg bruke toll for å presse ned internasjonale produsentpriser. Importlands samlete avgiftsportefølje på petroleumsprodukter er et eksempel på dette. Avgiftene på petroleumsprodukter var svært lave på syttitallet. Gjennom det første oljesjokket i 1973/74, og i enda større grad som følge av oljesjokket i 1979/80, flyttet overskuddet i markedet seg fra konsument til produsent. Fallet i oljeprisen på 1980-tallet har imidlertid konsumentene fått lite glede av. Stort sett har det blitt "spist opp" av økte avgifter (for importland av olje blir en avgift stort sett det samme som en importavgift = toll) som tilfaller konsumentlandens statskasser. Dette er et sterkt bidrag til de lave oljeprisene vi har i dag.

I den strategiske handelsteorien argumenteres det for en beskyttelse av og støtte til visse industrier. I henhold til denne kan et land for sine eksportindustrier ønske friest mulig markedsadgang i andre land og støtter frihandel så lenge dette oppnås. I tillegg kan landet støtte virksomhet som lager produkter til markeder som har sterk vekst og fortjeneste i internasjonale markeder (dette kan imidlertid andre oppfatte som 'dumping'). Samtidig kan landet gå inn for en stor grad av proteksjonisme i hjemmemarkedet for å støtte importkonkurrerende næringer. Slik importbeskyttelse kan selvsagt også være et argument for å fostre nye næringer som kan utvikle komparative fortrinn og bli eksportnæringer over tid (oppfostringsbeskyttelse).

Mange hevder at Japans økonomiske suksess skyldes en slik vellykket "styrt" handel med det formål å lage seg komparative fortrinn i internasjonale markeder. Dette krever et nokså nært samarbeide eller samspill mellom næringslivet og myndighetene i et land.

En strategisk handelspolitikk er egentlig ikke noe argument mot frihandel. Den kan sees på som en måte å forme handelspolitikken i forhold til de mulighetene internasjonale markeder gir og de ulemper den kan påføre et land. Et land som fører en slik politikk vil ønske seg en optimal grad av og form på internasjonal frihandel, avhengig av hvilke områder de selv har størst interesser i, og søke å påvirke dette gjennom sin styrke internasjonalt og handelsforhandlinger.

Et lite land har færre muligheter for å utøve en strategisk handelspolitikk enn store land. Hovedsaklig vil en aktiv politikk overfor internasjonale markeder for et lite land kunne gå på å utforme en industripolitikk som fremmer eksportnæringers interesser.

Et land som satser på en industriutvikling som primært skal vokse gjennom innenlandsk etterspørsel sies ofte å ha en innadvendt økonomisk strategi. Mange land i Vest-Europa og USA har lenge tenkt slik i utformingen av sin økonomiske politikk. Et land som satser på vekst gjennom eksportetterspørsel kan på den annen side sies å ha en utadvendt økonomisk strategi. De asiatiske vekstøkonomiene har i stor grad valgt en slik politikk.

En aktiv utadvendt næringspolitikk for et lite land som Norge, som en mulig tilpasning til det internasjonale handelsregime for bedrifter og offentlige myndigheter, ville kunne satse på å bidra til vekst i næringer og bedrifter som selger i internasjonale markeder med høy veksttakt og stor fortjeneste og på denne måten utvikle langsiktige komparative fortrinn. I stedet for å gi direkte støtte til næringer, noe som lett vil komme i konflikt med stadig mer omfattende GATT-regler, EØS-bestemmelser og et eventuelt EU-medlemskap, kan støtte gis i form av utvikling av infrastruktur. Herunder hører veier, jernbane, luftfartstjenester, telekommunikasjon, utdannelse og forskning. For å støtte visse bransjer mer enn andre, kan infrastrukturell støtte gis på en måte, på steder og innen områder som er spesielt viktig for utvikling av spesifikke sektorer.

Nivåer på internasjonal økonomisk integrasjon.

For en bedrift kan økonomisk integrasjon bety at den går inn i et større foretak. For en region kan det innebære at den fullt og helt tas inn i en større nasjonal økonomi. På landnivå vil økonomisk integrasjon bety at to eller flere lands økonomier smelter sammen til én. Statisk kan en oppfatte en fullført økonomisk integrasjon som at alle hindringer for økonomisk samkvem er fjernet. En statisk analyse kan være interessant for å analysere virkninger av fullstendig integrerte økonomier. Men skal en studere hvordan og hvor fort integrasjonen foregår og hvor langt den faktisk vil gå, kreves en dynamisk tilnærmingsmåte der en studerer hele prosessen fra en gradvis fjerning av handelsbarrierer til full integrasjon. Denne dynamikken er kanskje spesielt interessant for vurderinger av den europeiske prosess utover på 1990-tallet.

Økonomisk integrasjon er hovedsaklig integrasjon av markeder. Økonomer skiller gjerne mellom markeder for sluttprodukter og markeder for produksjonsfaktorer. På et tidlig stadium begynner økonomisk integrasjon med nedbygging av hindringer for handel med varer og tjenester i sluttanvendelse. Deretter frigjøres bevegelse av produksjonsfaktorer (arbeidskraft og kapital). Siden offentlige myndigheter griper inn i markeder på den ene eller annen måte i alle land blir harmonisering av konkurransevridende politikk, såsom skatte-, subsidie-, utdannelses-, miljø-, sosial-, regionalpolitikk osv, også viktig i et dypere stadium av en integrasjonsprosess.

Etterhvert presses også et behov for harmonisering og samkjøring av finans- og pengepolitikken fram, eventuelt sammen med en felles valuta. Jo mer land og regioner integreres, jo mer kreves derfor også av institusjonsbygning for at markedene og den totale økonomi skal fungere.

Nedenfor følger en skisse på en mulig måte å rangere aktuelle nivåer på internasjonal økonomisk integrasjon som kan være særlig relevant for prosessen i EU. Det er viktig å være oppmerksom på at overgangen mellom de ulike nivåer i de fleste tilfeller er glidende.

Autarki. Dette er en situasjon som i sitt ytterpunkt utelukker alt samkvem med omverdenen. Økonomisk betyr dette den fullstendige selvberging og ingen integrasjon med omverdenen. Intet land kan vel karakteriseres som rent autarki, noen vil imidlertid kanskje hevde at det landet som i Europa har vært nærmest autarki i nyere tid er Albania.

De aller fleste land er imidlertid mer eller mindre åpne i sine økonomier gjennom bi- eller multilaterale handelsavtaler. Dette kan over tid utvikle seg til et frihandelsområde.

Frihandelsområde. Handelshindringer på en rekke varer og tjenester, såsom tollsatser og kvoter, er her eliminert mellom medlemslandene og begrensninger er avtalt på de varer som det ikke er full frihandel på. Det er opp til hvert enkelt medlemsland å velge de handelshindringer en ønsker overfor land utenom frihandelsområdet. En må derfor finne måter å hindre at import tas inn gjennom land med lav beskyttelse for så å fraktes til land med høyere beskyttelse. Dette løses gjerne gjennom såkalte opprinnelsessertifikater ved tolldeklarering. Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) er et eksempel på et frihandelsomåde.

Tollunion. En tollunion har samme frihandel med varer og tjenester som et frihandelsområde, men i tillegg har landene felles ekstern beskyttelse. Dette fjerner problemet med opprinnelsesdokumenter. Varer som blir tatt inn i et land kan fritt fraktes til et annet land i unionen. Selv om det tidligere Europeiske fellesskap (EF) ble kalt et fellesmarked (se under), også før etableringen av det indre marked i 1994 og navneskiftet til den Europeiske union (EU), var det i praksis hovedsaklig kun en tollunion. Gjennom 1970- og 1980-tallet ble en rekke ikke-tariffære handelshindringer innført, såsom ulike lovregler og administrative barrierer/reguleringer.

Fellesmarked. I et fellesmarked opererer både markedene for produkter og produksjonsfaktorer som ett marked. Som i en tollunion holdes felles ytre tollsatser på produktene, men det er større frihet når det gjelder reguleringer av bevegelse av produksjonsfaktorer (arbeidskraft og kapital) overfor tredjeland.

For å få markedene til å fungere effektivt vil det imidlertid også måtte være felles politikk på en områder som i realiteten virker hindrende for en fri flyt av produkter og innsatsfaktorer (direkte og/eller indirekte). Et fellesmarked søker å ta hensyn til dette og ønsker å harmonisere politikkområder såsom generelle (såsom merverdiavgift) og spesielle avgifter, konkurranseregler, produktspesifikasjoner, bestemmelser om sosiale forhold, godkjennelse av utdannelse, miljøstandarder, offentlige innkjøpsregler, reduserte (evt. bortfall av) grensekontroller, bank- og forsikring, transport, telekommunikasjon osv. EUs indre marked fra 1994 (EØS-området) er et eksempel på et fellesmarked som bærer en del av disse karakteristika, men ikke alle. Norge har ved inntreden i dette 'indre marked' flyttet seg fra å være deltaker i et frihandelsområde til økonomisk deltaker i et fellesmarked.

Molle (1990) lister i hovedsak harmoniseringen av disse politikkområdene under en økonomisk union. Dette illustrerer at grensegangen mellom et fellesmarked og en økonomisk union er glidende. I tillegg til full gjennomføring av faktorer nevnt under fellesmarked, vil imidlertid en økonomisk union også medføre harmonisering av medlemlands makroøkonomiske politikk. Dette kan bli nødvendig for å sikre at det er samsvar mellom samlet etterspørsel og tilbud i økonomien(e). I det makroøkonomisk stabiliseringspolitikk ofte kan være vanskelig å gjennomføre for et land med åpen økonomi alene, blant annet pga. betydelige importlekkasjer ved etterspørselsstimulerende tiltak, blir det behov for samordnet eller felles politikk.

På toppen av en økonomisk union kan en søke å få satt faste kurser mellom landenes valutaer eller innføre en felles valuta. En slik monetær union kan fremstå i en flytende overgang, eventuelt parallelt, med den økonomiske union. Den fordrer en høy grad av harmonisering av den makroøkonomiske politikk i landene, all den tid valutakursene sterkt påvirkes av underliggende økonomiske forhold. Jo mer harmonisert den økonomiske politikken, jo mindre kursendringer vil en få på de enkelte landenes valuta, slik en har sett mellom EU-lands valuta de siste 10-15 årene. En felles europeisk valuta (European Currency Unit, ECU) krever også etablering av en felles sentralbank og en felles pengepolitikk. Formålet er å redusere kostnadene og usikkerheten ved fluktuerende valutakurser, eliminere valutaspekulasjon mellom medlemslandene og å senke transaksjonskostnadene for kapital over landegrenser.

Økonomisk og monetær union kombinerer de karakteristika vi har festet til henholdsvis en økonomisk og en monetær union. På grunn av den nære sammenheng mellom penge- og finanspolitikken i land, innebærer dette at de to områdene i noen grad må utvikles samtidig.

Full økonomisk union. Innebærer fullstendig sammenslåing av de involverte lands økonomier, med tilhørende sammenslåing av den økonomiske politikk, tilsvarende en konføderasjon. En konføderasjon kan oppfattes som en frivillig samarbeide mellom suverene stater som har felles virkemidler for å nå felles mål.

Politisk union. Dette innebærer i stor utstrekning at medlemslandene utøver en felles forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk. I EUs tilfelle komme i tillegg målsetningen om et nært samarbeide i juridiske saker, bl.a. politisamarbeide.

Økonomisk og politisk union. I sin ytterste konsekvens vil samarbeidet kunne føre til en føderasjon med en felles regjering for alle deltakende stater. Den føderale regjering har direkte myndighet over innbyggere og produksjonsliv i delstatene. De kan f.eks. utforme og utøve et felles lovverk for alle. De enkelte delstatene kan imidlertid også ha en stor grad av handlefrihet. Sveits kalles eksempelvis en konføderasjon, men er i realiteten en føderasjon. USA regnes som en føderasjon, med en felles regjering i Washington. Det tidligere Sovjetunionen ble av de fleste også regnet som en føderasjon. Hovedsaklig vil utenriks-, handels- og sikkerhetspolitikken måtte dekkes av en føderal regjering, mens del-statene vil kunne ha ulik grad av myndighet overfor øvrige innenrikspolitiske og -økonomiske forhold.

Maastricht-avtalens målsetning ser hovedsaklig til å falle inn under begrepet konføderasjon og ikke en føderasjon. Medlemmene legger vekt på at det enkelte lands selvstendighet ikke skal ofres for unionens mål og organisasjoner. Dette er ikke til hinder for at EU kan få føderale trekk. Maastricht-avtalens grunnlag skal tas opp til revurdering på en regjeringskonferanse i 1996. Der vil antakeligvis striden stå mellom EU skal utvikle seg i retning av en europeisk stat med utvidet myndighet for de overnasjonale organer, eller i retning av et forbund av selvstendige nasjoner som avgir myndighet til de overnasjonale organer først etter en demokratisk beslutningprosedyre i de nasjonale parlamenter.

Oppbyggingen av frihandelsområde, tollunion og fellesmarked bygger hovedsaklig på teorien om velferdsgevinster ved frihandel. Følgelig søkes direkte og indirekte hindringer for handel fjerne, noe som også krever en viss grad av politikkharmonisering. En økonomisk, monetær, og selvsagt en politisk union, krever imidlertid en vesentlig større grad av politisk integrasjon.

Hensikten med integrasjonen er todelt. For det første fjernes interne handelshindringer mellom medlemsland. Dette øker den økonomiske effektiviteten i det indre markedet. For det andre åpnes muligheten for å drive felles diskriminering overfor tredjeland. For EU kan dette kanskje spesielt gjelde muligheten for å beskytte seg mot billig import fra de nye økonomiene i Asia.

Former for integrasjon

Jo høyere former for integrasjon, eller jo dypere den går, desto flere formelle begrensninger blir det i den nasjonale handlefrihet. Dels må egen politikk harmoniseres med de andre landene og dels overføres myndighet til felles institusjoner. Måten å samordne politikken på kan skje på en gradvis "tettere" måte (Molle, 1990):

Den mest forsiktige tilnærmingen vil være å informere sine partnere om hvilke politiske mål en har satt seg og hvilke virkemidler en vil bruke. Gjennom slik informasjon unngås en del overraskelser og misforståelser og det åpner muligheten for en noe mer konsistent samlet politikk blant partene. Landet beholder imidlertid full handlefrihet over utformingen av egen politikk.

En noe høyere form for samordning foregår dersom landene foretar konsultasjoner både for å informere og høre sine partneres meninger om politiske mål og virkemidler. Etter slike diskusjoner beholder imidlertid landene sin suverenitet hva angår utformingen av egen politikk.

Når så landene begynner å koordinere sin politikk søker de å nå enighet om samordning av virkemidler for å nå felles politiske mål. Det kan innebære harmonisering av nasjonale lover og regler, dvs. gjøre disse mer like og eventuelt til konvergens i de mål landene har satt seg (såsom å skape økonomisk vekst for å redusere arbeidsløsheten). De enkelte land utøver her fortsatt selv politikken, og det er ikke nødvendigvis noen sanksjonsmuligheter mellom landene, men koordineringen begrenser uansett den nasjonale handlefrihet.

Det er imidlertid først med full forening av nasjonale virkemidler som enten erstattes med virkemidler eller at alle parter pålegges gjennomføring av identisk politikk at den nasjonale handlefrihet reduseres sterkt.

Integrasjonsprosessens dynamikk

Dynamikken i integrasjonsprosessene indikerer at de lavere former for integrasjon kan presse fram mer omfattende former. Eksempelvis forutsettes det i en tollunion en felles ytre tollsats. For å ta hensyn til teknologiske og markedsmessige endringer internt i tollunionen og i resten av verden må disse beskyttelsesordningene justeres mer eller mindre kontinuerlig. Dette presser fram en felles handelspolitikk over tredjeland. Ved å føre felles handelsforhandlinger kan en også oppnå mer enn dersom hvert land skulle forhandle alene.

Videre kan avskaffelse av toll og kvoter være relativt enkelt i en tollunion. Som substitutt for disse innfører i stedet landene en rekke ikke-tariffære handelshindringer, såsom subsidier, byråkratiske begrensinger, standarder, favorisering av nasjonale bedrifter ved offentlige innkjøp osv. Dette gir behov for harmonisering også av slike bestemmelser. Herunder må en bl.a. lage en felles konkurranse- og avgiftspolitikk osv, noe som gradvis vil bevege oss i retning av et fellesmarked.

I et fellesmarked vil tilsvarende fri bevegelse av arbeidskraft kreve felles godkjennelse av eksamener for at den frie flyt skal kunne bli reell. For at ikke enkeltland skal få en konkurransefordel ved å drive "sosial dumping" må det innføres minstemål for sosialpolitiske standarder. For å hindre at visse lands distrikter blir mer subsidiert enn andre land, og dermed får en "urettferdig" konkurransefordel, må regionalpolitikken harmoniseres.

Også avgifter på produksjon må harmoniseres. Et fellesmarked vil i utgangspunktet kun sette minstesater f.eks. på miljøskatter, slik at ikke et land får en konkurransefordel ved å la være å ta hensyn til forurensninger. Slike særavgifter, eller merverdiavgifter generelt, vil dels veltes over på konsumenten og dels betales av produsenten. I et marked med fri bevegelse av produkter og innsatsfaktorer vil imidlertid konsumentene søke markedet med de lave prisene. Dersom Norge holder høyere avgifter enn nære samhandelspartnere vil etterspørselen etter varer og tjenester her få et negativt skift. Landet med lavest avgift får et positivt skift og prisene til konsument vil gjennom dette jevne seg ut mellom landene. Mesteparten av forskjellen i avgift mellom Norge og de andre landene vil belastes prisen våre produsenter sitter igjen med etter avgift. Også produksjonsfaktorene vil søke til landet med de laveste avgiftene, der de får høyest avkastning. Dette reduserer omsatt volum til våre produsenter og forverrer situasjonen ytterligere.

Landene må altså gradvis bli stadig mer like i sin politikk for å få frihandelen til å fungere. Prosessen vil dermed presse fram stadig høyere former for økonomisk integrasjon, noe som drar med seg større politisk integrasjon. Konsekvensen av etableringen av et fellesmarked kan således være at en økonomisk union presses fram før eller senere.

Fremdriftstempo og muligheten for tilbakeslag i EUs integrasjonsprosess

Hva så med tempoet i en eventuell videre europeisk integrasjon? Det tok ca. 40 år fra Romatrakten ble skrevet til Det indre marked ble etablert i 1994. Med en slik meritt synes det nokså ambisiøst å håpe på at en full økonomisk union kan etableres før århundreskiftet. Skal EU holde samme tempoet framover som de har gjort i etterkrigstiden forøvrig, kan en økonomisk og monetær union tenkes å kunne foreligge først om en del tiår. Det vil være omfattende problemer som krever tid for å kunne løses når en skal harmonisere alle de politikkområder som vil være nødvendig for å få den til å fungere. Spørsmålet om hvilken grad av harmonisering en skal velge som "normalen" vil være et omfattende tilleggsproblem.

Situasjonen er imidlertid noe forskjellig nå i forhold de foregående 40 årene. Konkurransen fra de nye økonomiene i Asia hardner til, ikke minst etterhvert som kjempeland som Kina og India også begynner å produsere billige kvalitetsvarer i stor skala. Dette kan presse fram høyere former for integrasjon i Europa fortere enn den interne dynamikken ville gjort uten en slik "ytre fiende". Det kan i tillegg komme til å føre til ekstern merkantilisme for EU som blokk overfor disse lavkostlandene.

En annen viktig faktor for retningen til og tempoet i den europeiske integrasjonsprosess er ustabiliteten i tidligere Øst-Europa og Sovjetunionen. Det vil kunne bli et sterkere behov for vest-europeisk samling for å kunne håndtere forventede kraftige politiske endringer i øst. Dette kan forsere integrasjonen. Dersom EU-landene utvikler divergerende syn på hvilken politikk som er best overfor disse landene, kan prosessen imidlertid også forsinkes, eventuelt reverseres.

Erfaringer om tilbakeslag i økonomiske integrasjonsprosesser har vi særlig fra tiden etter 1870 og fra mellomkrigstiden. Fram til 1870 var verdenshandelen så godt som helt fri både når det gjaldt produkter og innsatsfaktorer. På grunn av depresjonen, valgte landene en gradvis mer proteksjonistisk linje. I mellomkrigstiden skjedde det samme. Det var land som England og Tyskland som ble mer proteksjonistiske i denne perioden som kom minst ille ut. Ingen fant imidlertid at å reversere åpenheten fullstendig var tjenlig.

Dersom det er lav eller negativ økonomisk vekst og stor arbeidsløshet kan de enkelte land altså være fristet til å finne nye veier for å beskytte seg mot det andre land produserer kvalitetsmessig bra og/eller billig f.eks. gjennom mer eller mindre fantasifulle ikke-tariffære handelshindringer heller enn å gå dypere i integrasjonen. Dette vil også øke vanskelighetene ved å foreta de nødvendige politiske beslutninger om økt integrasjon.

Utfordringen i dette ligger i så fall i å hindre at arbeidsløsheten vokser for sterkt, og helst reduseres. Dette kan skje ved en vellykket makroøkonomisk stimuleringspolitikk. Dette vil kunne fordre at en må få til viktige elementer av samordnet finans- og eller pengepolitikk i EU, og presse fram en økonomisk og/eller monetær union fortere. Disintegrasjon kan i en slik situasjon således (paradoksalt nok) hindres av mer integrasjon.

EUs fremtidige skjebne er også avhengig av den politiske utviklingen innad i medlemslandene. Dersom ikke de nasjonale regjeringene klarer å samle folkelig støtte bak en stadig dypere integrasjon vil utviklingen kunne forsinkes.
 

Referanser:

Andersen S. & Eliassen K. (red.), 1992: Det nye Europa. Den europeiske unions institusjoner og politikk, TANO

Austvik, O.G., 1993:"Norwegian Petroleum and European Integration", in B. Nelsen (ed.): Norway and the European Community; The Political Economy of Integration, Praeger Publisher Westport, Connecticut

Belassa, B., 1961: The Theory of Economic Integration, Irwin, Illinois

Dølvik J.E., Odnes D., Stene E.M. & Stokland D., 1991: Norsk økonomi og europeisk integrasjon, FAFO-rapport nr. 130.

Erlandsen, H.C. & Malmø M., 1993: Europanøkkelen 1993, Alpha Beta Media a.s / Andante Forlag a.s

Isachsen, A.J., Hamilton C.B. & Gylfason, T., 1993: Markedsøkonomiske utfordringer i Sentral- og Øst-Europa, Universitetsforlaget

Krugman, P.R. (ed.), 1988: Strategic Trade Policy and the New International Economics MIT Press, Cambridge, Massachussets

Molle, W., 1990: The Economics of European Integration (Theory, Practice, Policy), Dartmouth, Aldershot

Munthe, P., 1985: Norsk eksport gjennom 40 år; 1945-1985, Norges Eksportråds 40-årsjubileum

Normann, V., 1993: Næringsstruktur og utenrikshandel i en liten åpen økonomi, Universitetsforlaget

Porter, M., 1990: The Competitive Advantage of Nations, Macimillan Press Ltd, London

Ringstad, V., 1989: Samfunnsøkonomi og økonomisk politikk, Bedriftsøkonomens forlag

Scott, B. & Fuchs, J., 1987: Japan as Number One?, Case Paper, Harvard Business School, Cambridge, Massachussets

Scruton, R., 1982: A Dictionary of Political Thought, Harper & Row Publishers, New York

Sloman, J., 1991: Economics, Harvester Wheatsheaf Prentice Hall, London

Williamson, J. & Milner, C., 1991: The World Economy, Harvester Wheatsheaf London

---